Barns beskyttelse
Borgerkrigen på Sri Lanka hadde sin siste fase fra august 2006 til mai 2009. Nødhjelpen var alltid basert på behov, men generell beskyttelse av barn var det behov som ble prioritert først.
FORUT var til stede gjennom utviklingsprogrammer og rekonstruksjon etter tsunamien i 2004 både i Jaffna og Vanni da militær aktivitet startet opp igjen i august 2006. FORUT hadde utstrakt virksomhet med kontorer og mye kompetent stab i Jaffna by, Kilinochchi eller Vavuniya finansiert av disse to programmene og dette gjorde FORUT i stand til raskt å respondere på nye behov som meldte seg etter at nye krigshandlinger startet. De nye behovene var hovedsakelig knyttet til to forhold:
- internflyktninger i og fra Vanni
- forsyningssituasjon i Jaffna
Vanni er betegnelsen for det området som var okkupert av den tamilske organisasjonen LTTE mens Jaffna-halvøya var kontrollert av srilankiske regjeringsstyrker. Befolkningen i Vanni opplevde raskt at den militære aktiviteten gjorde det vanskelig å bo i nærheten av frontlinjer eller militære mål slik at de måtte flykte – enten til et annet sted i Vanni eller til Vavuniya, et område lengre sør som var kontrollert av regjeringsstyrker. Befolkningen i Jaffna opplevde på sin side at mat, brennstoff og andre viktige varer ble mindre tilgjengelig og mye dyrere siden hovedfartsåren til halvøya, riksvei A9, ble stengt og all transport ble gjort med båt eller fly.
Fokus på barn
Behovene var altså ulike i Vanni/Vavuniya og Jaffna og derfor ble nødhjelpsprosjektene også forskjellige. På Jaffna opplevde FORUT-staben at matmangel og underernæring raskt ble et problem, først i avsides landsbyer og gradvis også generelt på Jaffna. Derfor ble ernæringsprogrammer rettet mot førskoler et satsningsområde for FORUT. Et pilotprosjekt ble satt i gang med støtte fra norsk UD i samarbeid med FNs matvareprogram (WFP). Programmet endte i mai 2009 med meget gode resultater. Antallet alvorlig eller moderat underernærte barn i denne aldersgruppen ble kraftig redusert og oppmøtet på barneskoler økte fra 9,4 % til 34,4 % for barn som møtte opp hver dag i perioden juni 2008 til mai 2009. Prosjektet fortsatte i to spesielt avsides distrikter, Delft og Marunkatherny, helt frem til mai 2010, da med støtte fra Svenska Radiohjälpen. Samtidig med den økte isolasjonen opplevde Jaffna en flomkatastrofe i november 2008 som FORUT også responderte på med et eget prosjekt for å opprettholde levebrødet til de hardest rammede familiene. Dette var ofte familier med en enslig forsørger som hadde ekstra nytte av at småbarn fikk et førskoletilbud hvor det også ble servert mat. Alle disse ulike prosjektene hadde også andre aktiviteter rettet mot førskoler: bygging av nye førskolebygg, oppussing av gamle, installasjon av nye lekeapparater og kursing av førskolelærere m.m.
I Vanni og Vavuniya var mattilgangen bedre, men behovet for husvære mye større siden mange måtte flykte fra sine hjem. Hovedinnsatsen fra august 2006 til utgangen av 2008 var derfor rettet mot bygging av midlertidige hjem – alt fra enkle konstruksjoner for å kunne huse familier i 6 – 12 måneder i Vanni til halvpermante hus i Vavuniya. Det norske utenriksdepartementet og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) var de viktigste donorene for dette arbeidet. FORUT fortsatte imidlertid sitt fokus på barn og sørget også for å bygge førskoler og sette i gang prosjekter for å opprettholde levebrødet til familier med enslige forsørgere.
I september 2008 måtte FORUT, i likhet med FN og andre humanitære organisasjoner, evakuere Vanni og konsentrere sin innsats fra Vavuniya. Distriktet rundt Vavuniya var ventet å motta størstedelen av flyktningene fra Vanni etterhvert som de militære aktivitetene økte i intensitet og området hvor sivilbefolkningen kunne oppholde seg ble mindre. Fra januar 2009 var det meste av FORUTs arbeid knyttet til flyktninger fra Vanni som ankom Vavuniya og etterhvert ble plassert i flyktningleiren «Manik Farm». Befolkningen i leiren vokste fra 10 000 i januar til 280 000 i juni og var på det tidspunkt verdens største og tettest befolkede flyktningleir. Dette krevde at FORUT igjen måtte omorganisere sin innsats siden situasjonen nå var mer akutt og dimensjonene mye større – antallet internflyktninger gikk fra tusener til hundretusener i løpet av måneder. Da kan en ikke, for eksempler, sette opp midlertidige hjem – telt er eneste løsning som er raskt å sette opp og tilgjengelig i stort nok volum.
Barns behov
FORUT vurderte hvor vår innsats og kompetanse ville gi best effekt og ble den største ikke-statlige aktøren innenfor mat og beskyttelse av barn i Manik Farm i samarbeid med FNs matvareprogram og UNICEF. FORUT opererte et stort antall feltkjøkken, distribuerte matforsyninger og tilberedte tre måltider per dag til ca 35 000 personer på det meste. I tillegg bygget FORUT 99 provisoriske førskoler i Manik Farm og bemannet 25 av dem selv. Vi involverte tusentalls barn i lek, sport og aktiviteter som normaliserte deres hverdag, avlastet deres foreldre og ga dem arenaer til å uttrykke følelser og behandle traumer etter sine opplevelser på flukt. Støtten til disse tiltakene fikk vi fra norsk UD, UNICEF og innsamlede midler fra private i Norge.
Tilbake til hjemstedet
I løpet av høsten 2009 begynte mange internflyktninger å vende tilbake. De første returnerte til Jaffna siden dette området ikke var rammet av krig og en sivil struktur var til stede for å ta imot dem. FORUT var selvfølgelig på plass – denne gang med midler fra svenske SIDA - og delte først ut 1500 sykler til familier med barn i skolealder. Støtten til returnerte familier fortsatte i hele 2010 og ble avsluttet som et av de største og mest vellykkete nødhjelpsprosjekter i FORUT noensinne. 13 millioner svenske kroner har blitt brukt til bygging og reparasjon av førskoler, utdeling av små traktorer og vannpumper, istandsettelse av lagerbygg og andre fasiliteter og et utall andre tiltak. FORUT har, kort sagt, gjort alt hva vi kan for å bygge opp igjen lokalsamfunn som var etterlatt etter langs tids borgerkrig.
Senere på høsten 2010 begynte internflyktninger å returnere også til Vanni. Dette området var nedbombet, fylt av miner og totalt tomt for menneskelig aktivitet slik at retur var mye vanskeligere enn i Jaffna. FORUT opererer likevel i området og har fått støtte fra norsk UD til gjenoppbygging av jordbruksfasiliteter, fiske og annet levebrød, men også her driver vi med bygging av førskoler og kursing av førskolelærer.
Hvorfor prioritere barn i nødhjelpsprosjektene?
Det enkle svaret er selvfølgelig at barn trenger beskyttelse, men det er ikke alltid så enkelt. En del av svaret ligger i FORUTs kompetanse, noe ligger i hva donorer ønsker å støtte og en del av svaret ligger i organiseringen av nødhjelp.
FORUT er en av mange bistandsorganisasjoner som responderer på humanitære kriser, som borgerkrigen i Sri Lanka, og koordinering av alle disse er en stor utfordring. En like stor utfordring er det ofte for en organisasjon å erkjenne at den ikke kan gjøre alt og at noen kanskje er bedre enn en selv til enkelte oppgaver. I slike situasjoner skal en respondere raskt og med stor kapasitet. Mange skal få hjelp så hurtig som mulig, og det nytter ikke å ha en eksemplarisk drift av to-tre prosjekter i en landsby når du skal operere i en leir med 280 000 mennesker. En organisasjon som driver langsiktig utvikling er ikke nødvendigvis den rette til å drive nødhjelpsarbeid, og det er i dette lys en må se FORUTs prioritering av barns beskyttelse. Dette var nettopp et felt hvor FORUT raskt kunne trappe opp kapasiteten, kunne nå mange på rask tid og levere innhold av god kvalitet. Vi måtte innse at organisasjoner som Oxfam var bedre enn oss på vann og sanitær, Leger uten Grenser var bedre på helse og International Organization of Migration (IOM) bedre til å sette opp telt. En koordinert nødhjelpsoperasjon bringer inn store, kompetente organisasjoner fra hele verden. Vi kunne ikke nå like «bredt» som i et utviklingsprosjekt, men måtte satse «smalere» og levere hurtigere. Svaret var førskoler, mat og barns beskyttelse.
Det er store dimensjoner over nødhjelpsprosjektene til FORUT i denne tiden: Norsk UD har bidratt med over 25 millioner norske kroner, svenske SIDA med 13 millioner svenske kroner og FN-organisasjoner som UNHCR, UNICEF og FNs matvareprogram har gitt mer enn 3 millioner kroner til FORUT som en partner i ulike prosjekter. Vi har, på det meste, hatt mer enn 100 personer ansatt direkte i nødhjelpsprosjekter på Jaffna og nådd titusenvis av internflyktninger. Vi har bygget hundrevis av førskoler, gitt mat til titusener av barn og voksne og hjulpet tusener av familier med å etablere et levebrød.
Har det nyttet?
Nødhjelp er, av natur, umiddelbar og har selvfølgelig hatt stor betydning for mat og vann, husly og andre umiddelbare behov. Barns beskyttelse er imidlertid litt vanskeligere å se nytten av, men anekdotiske bevis fra FORUTs egne erfaringer viser stor effekt av våre prosjekter. Barns forståelse av sin situasjon og deltakelse i sitt eget samfunn var klart bedre når våre førskoler og lekeaktiviteter hadde fungert en tid i Menik Farm for eksempel. Barns traumer ble effektivt synliggjort gjennom tegninger, malerier og andre kunstneriske uttrykk og det var ofte imponerende hvor originale mange slike uttrykk var. Det betyr imidlertid ikke at alle disse barna nå vil få en trygg og harmonisk oppvekst, og bare tiden vil vise hvilken effekt alle disse aktivitetene egentlig har hatt.
Hva skjer nå?
FORUT Sri Lanka går nå, som landet forøvrig, gjennom en annen fase hvor fokus blir flyttet bort fra militære aktiviteter og intern flukt til langsiktig utvikling av områder med relativ fattigdom. FORUTs utviklingsprogram, finansiert av NORAD, vil fortsette til slutten av 2013 og gradvis overføres til lokale partnere. Nødhjelpsprosjektene vil gradvis bygges ned i en prosess som startet i 2010 og vil opphøre endelig i 2011. Det vil være slutten på en epoke hvor FORUT stod midt i en stor katastrofe og viste hva som bor i organisasjonen. Lokal kunnskap, lang historie i landet, god kompetanse og vilje til handling gjorde at FORUT var en betydelig aktør i nødhjelpsarbeidet i nordlige Sri Lanka. Det er med stolthet at FORUT kan konstatere at den epoken nå er over, men vi vet at vi kan, skulle vi nok en gang finne oss i en lignende situasjon på Sri Lanka eller et annet land hvor vi er til stede.