Nyttig utdannelse

Kurssenter: Kurssenteret i Freetown der kvinner kan få opplæring.

En mann kommer til, og Kadiatu presenterer ham som sin mann, Osman Turay. Han er offentlig tjenestemann i jordbruksdepartementet. Esther Komba-Fonjah, Kadiatus tidligere lærer ved senteret, har formidlet kontakten og er kommet hit sammen med meg. Noen stoler blir hentet fram og vi setter oss inntil veggen. Kadiatu er en av de kvinner som er privilegert i den forstand at hun har fått 12 års skolegang, et godt grunnlag for å komme videre i livet i dette landet. Hun er født og oppvokst i hovedstaden og har hatt god støtte av familien i oppvekst og under skolegang. Det er ca 20 år siden hun avsluttet videregående skole, og hun har nå nettopp fylt 40 år. En voksen kvinne som utstråler ro og vennlighet og som virker trygg på seg selv og det hun holder på med.

– Jeg begynte å arbeide som kontorassistent i en veterinærklinikk, forteller hun, men etter en stund ble jeg overflødig. Jeg traff Osman tidlig og vi fikk fire barn i løpet av en femårsperiode. Det var i denne tiden jeg for alvor tenkte igjennom hva jeg ville bruke livet mitt til.

Søsteren min hadde gjennom venner hørt om FORUT og det ressurssenteret som var en del av organisasjonen. Hun viste meg også noen av de arbeidene som var utført der. Dette vakte min interesse, og jeg oppsøkte lederen av senteret for å få mer informasjon. Det førte til at jeg ble innskrevet som elev. Dette var i 1996. Krigen førte til at jeg måtte avbryte studiene ved ressurssenteret to ganger, i 1998 og i 2000, men i 2001 leverte jeg inn mine eksamensarbeider i søm og tekstil og andre håndarbeider og fikk mitt vitnemål. Ressurssenteret ga meg også en symaskin, og jeg visste da at jeg måtte bruke de ferdighetene jeg hadde utviklet i denne tiden til noe meningsfylt.

Jeg spør litt forundret om grunnen til at hun fikk symaskinen av senteret, og hun forklarer at hun fikk den fordi hun var beste elev.
– Beste elev dette året eller gjennom tidene?
Hun ser på meg og sier uten å nøle: –Beste elev siden senteret åpnet. Jeg ser spørrende på Esther som smiler og nikker bekreftende.

Kadiatu fortsetter: – Borgerkrigen hadde ført til at et stort antall unge kvinner og jenter levde med alvorlige traumer, var uten beskjeftigelse og følte seg uten tilhørighet. Jeg bestemte meg for at jeg ville forsøke å gjøre noe for å lette tilværelsen for i et hvert fall en del av disse kvinnene ved å lære dem noe av det jeg selv kunne. Osman støttet meg fullt ut og har siden støttet meg i alle mine anstrengelser. Han sørget for at jeg fikk satt opp dette huset som siden har vært et undervisningssenter, og han skaffet meg også en symaskin til. Jeg startet med femten elever og underviste dem, ikke bare i søm, men også i å lage batikk og andre ferdigheter innen håndarbeid. I tillegg fikk de opplæring i allmennfag som engelsk, litt matematikk og liknende. Etter to års opplæring var det fem igjen som fikk vitnemål. De har alle brukt de ferdigheter de tilegnet seg her i meningsfylt arbeid, og i alle fall tre av dem underviser nå i håndarbeid i forskjellige institusjoner. Også de ti som sluttet etter ca seks måneder har jeg fulgt videre. Alle sammen har på en eller annen måte videreutviklet seg i denne retningen og lever et fullverdig liv.

– Nå har jeg bare en elev. Kvinnene som utgjør målgruppen har ikke økonomi til å kjøpe stoffer og betale kursavgift. Det betyr at jeg ikke har full beskjeftigelse ved senteret, men driver litt forretning ved siden av. Jeg innfører stoffer fra naboland og selger videre. Det jeg tjener investerer jeg i senteret og håper det vil sette meg i stand til å utvide virksomheten her.

– Jeg føler jeg har et rikt liv. Mitt mål er å hjelpe så mange underprivilegerte kvinner som mulig til også å kunne føle verdighet og selvrespekt. Uten den uforbeholdne støtte som Osman har gitt og gir kunne jeg ikke klare det, men helt avgjørende var den fagutdanning jeg skaffet meg og den tillit jeg ble vist gjennom de fem årene jeg var elev ved FORUTs ressurssenter.