Halve livet på flukt

Navn: Mohammed Dirir Elmi
Alder: 26 år
Fra: Mogadishu, Somalia
Bosted: Lillehammer statlig mottak
Utdanning: Avbrutt 14 år gammel
Favorittmat: Spaghetti-retter
Interesser: Fotball, lesing, nettsurfing, data, film
Musikk: Alle typer musikk – moderne og tradisjonell
Status: Opphold på humanitært grunnlag


Mohammed var fjorten år gammel da krigen og barbariet kom inn i hans liv. Siden da har tilværelsen utspunnet seg i trøstesløse flyktningeleirer, i overfylte fengselsceller eller på flukt. Først i juni 2001 kunne han puste ut. Den lange flukten var over, og han kunne begynne å forberede seg på ei ny framtid i Norge.

Det er en dramatisk historie Mohammed kan fortelle om de skjebnesvangre dagene rundt årsskiftet 1990/91 og om over ti lange år som flyktning i tre forskjellige afrikanske land.

– Å være flyktning er ikke noe du velger, slår han fast, før han forteller sin historie. – Jeg var ungdomsskoleelev da det skjedde. Min far var utdannet ingeniør, og familien min bodde i en villa på vår egen tomt. Dessuten eide vi en gård seksti kilometer utenfor Mogadishu, samt en restaurant og en butikk i selve byen. Min eldste bror arbeidet i den somaliske sentralbanken.

– Hva skjedde i Somalia på denne tiden?
– Somalias president gjennom 30 år, Siyad Barre, ledet et korrupt og militaristisk regime. Offentlige posisjoner ble fylt opp av udugelige personer fra hans egen klan, ofte uten noen form for utdannelse, og dette gjorde folk rasende. Opprøret mot Barre startet i 1990, og opprørerne samlet seg under USC (United Somali Congress). Før krigen kom til Mogadishu, kunne vi stadig høre skyting inne i byen. Om nettene hørte vi skrikene fra voldtatte kvinner. Politistasjoner ble angrepet og plyndret. Opprørerne bar røde hodebånd, og måten de gikk til verks på tydet ikke akkurat på at de hadde noen gode hensikter for Somalia. En atmosfære av frykt hvilte over byen – jeg husker at jeg nesten ikke kunne utholde denne frykten!

– Og det viste seg å være en god grunn til denne frykten?
– Ja, den siste søndagen i desember 1990 eksploderte Mogadishu i vold og anarki. Min mor ønsket at familien skulle bryte opp og flykte, men far mente at det ikke var nødvendig. Han tok feil. For et par uker senere kom væpnede banditter inn i nabolaget vårt og begynte å skyte vilt rundt seg. Jeg var i rommet mitt og lyttet til musikk da det brakte løs. Jeg kunne ikke tro det som skjedde. Mohammed må ta en liten pause før han fortsetter:

– USC-militsen tvang seg inn i huset vårt og åpnet ild over alt der inne. Kulene smalt i veggene, søstrene mine gråt, mor og far var også hjemme. Bandittene spurte etter gull og penger. Far tilbød dem å ta hva de ville av eiendeler i huset, bare de sparte våre liv, men likevel drepte de ham. To av mine eldre brødre ble også drept da de forsøkte å hjelpe ham. To av søstrene mine ble voldtatt, den eldste skutt og mishandlet i tillegg. Selv var jeg i sjokk og forsøkte å gjemme meg under ei seng.

– Hva skjedde med deg videre?
– De fant meg og banket meg opp, jeg ble også kuttet opp i låret av en skarp gjenstand. Jeg forstod ikke hva som skjedde, jeg hørte bare gråt – jeg kunne ikke engang høre min egen stemme. Det var blod over alt. De tok meg med i en bil og kjørte meg bort. Etter to dager ble jeg kjørt til et tomt hus, hvor de bandt meg på hender og føtter og låste meg inne – uten mat og drikke. Der ble jeg liggende mens jeg vekslet mellom bevisstløs og våken tilstand, det ene øyet mitt var blindet av blod. Jeg kastet opp flere ganger, for å ha noe å kaste opp spiste jeg gress som vokste på golvet.

– Men du overlevde?
– Ja, dagen etter kom noen andre folk for å plyndre dette huset. Først pratet de om å skyte meg, men til slutt lot de meg gå, da de mente at jeg likevel var døende. Jeg klarte å ta meg tilbake til hjemmet vårt, der fant jeg min eldste søster. Hun var nesten død av mishandlingen, hun kunne ikke lenger snakke, og var skutt i kneet. Faren og brødrene mine var blitt begravd i bakgården.

I Kenya: Mohammed (t.h.) med medarbeidere i sosialtjenesten i Utange flyktningleir, Kenya

– Da var det vel på tide å forlate Mogadishu?
– Ja, vi var 32 personer i min familie som la på flukt innover i landet, delvis langs landeveien, delvis gjennom bushen. Søsteren min måtte vi forlate, hun var ikke i stand til å gå noe sted. Etter hvert kom vi til provinshovedstaden Baidabo, derifra gikk ferden videre til en grenseby mellom Kenya og Etiopia. Her ble vi værende fram til sommeren 92, da kom USC også dit, og volden og plyndringene gjentok seg. Deretter reiste vi inn i Kenya, først til Nairobi, før vi endte opp i flyktningeleiren Utange utenfor Mombasa.

Mohammed skulle tilbringe de neste seks årene av sitt liv i tre ulike flyktningeleirer i Kenya. I Utange arbeidet han som oppsøkende sosialarbeider i to år. To ganger opplevde han at lokale kenyanere satte fyr på leiren, den ene gangen gikk alle Mohammeds dokumenter tapt. Utange ble stengt i slutten av 1994. Moren og resten av familien dro da tilbake til Somalia, Mohammed foretrakk å dra til en annen leir i Kenya, S/Nguru. For, som han sier: – I Somalia har du valget mellom å bli drept eller selv å drepe. Den 23. januar 1997 ble også S/Nguru brent ned av lokale innbyggere, og Mohammed endte til slutt opp i en tredje leir på grensen mellom Kenya, Sudan og Etiopia.

– Hvordan ble ditt opphold i denne leiren?
– Den lokale befolkningen her var veldig primitiv, de brukte ikke en gang klær. I 1998 brøt det ut kamper mellom sudanske og somaliske flyktninger i denne leiren. En av mine beste venner der ble skutt av politiet, deler av leiren ble brent ned, og selv dro jeg tilbake til Somalia, til en landsby på grensa til Etiopia hvor min mor bodde.

– Var det trygt der?
– Nei, etiopiske tropper fra Ogaden-klanen tok kontroll over området. En eldre bror av meg ble drept av de militære, selv ble jeg arrestert og puttet i ei lita celle sammen med 25 andre menn. Det var så trangt der at ingen kunne legge seg ned for å sove. I to og en halv måned ble jeg holdt innesperret der.

Med tilkjempet ro forteller Mohammed at han da valgte å dra tilbake til Kenya. I Nairobi tjente han til livets opphold ved å være lærer i en privat skole hvor han underviste i engelsk, somalisk og matematikk. Slik undervisning hadde han også drevet med i de flyktningeleirene han oppholdt seg i siden 1993. I Nairobi møtte han en kvinne som han giftet seg med i januar 2000. Da var ni år gått siden han måtte flykte fra Mogadishu.

– Men kort tid etter giftemålet dro jeg til Sør-Afrika, jeg reiste med busser og lastebiler hele veien ned til Johannesburg. Der startet jeg som dørselger, men i løpet av kort tid ble jeg utsatt for væpnet ran to ganger. Jeg oppsøkte kontoret til FNs høykommissær for flyktninger, men hverken de eller andre kunne hjelpe meg. Det endte med at jeg dro tilbake til Nairobi.
Men en dag ble jeg arrestert av politiet, da jeg verken hadde penger eller dokumenter på meg. I tre måneder delte jeg ei celle på en politistasjon med andre kenyanske fanger. Til slutt klarte min kone å skrape sammen nok penger til å kjøpe meg fri.

Januar 1997: Lokale ildspåsettere svir av S/Nguru flyktningleir i Kenya. Hundrevis av flyktninger ble hjemløse.

Mohammed skjønte nå at Afrika ikke hadde noen framtid å tilby han, og etter at han ble løslatt fra fengselet hadde han kun et mål for øyet: Å skaffe penger nok til å betale menneskesmuglere for å komme seg til Europa. I tillegg til at han og kona sparte penger, fikk han også en god sum fra sin onkel, og i 2001 lyktes han endelig. Reisen gikk med fly fra Nairobi til Dubai, derifra til Roma. Fra Roma reiste han så med buss og tog inntil han ankom Oslo den 28. juni 2001.

– Hva visste du om Norge? Hvorfor valgte du akkurat dette landet?
– Jeg hørte om Norge for første gang allerede i 1987/88. I sentrum av Mogadishu fantes et lite område som ble kalt «Jiiro Norway» – det norske hjørnet. Der ble mulighetene for å komme seg bort fra Somalia og til Europa hyppig diskutert. Norge var et land som ble ofte nevnt. Senere, mens jeg var flyktning i Kenya, brevvekslet jeg i to år med en venn av meg fra Utange-leiren, som kom til Norge som overføringsflyktning. Han bodde i Tromsø og fortalte at Norge var et fredelig land med gode muligheter for å få en utdannelse.

– Hva synes du er det mest spesielle med Norge?
– Kanskje de stadige skiftningene i været. Snøen som faller. Den lange mørketida. Menneskene her er ikke særlig sosiale, de snakker ikke til deg før du selv tar initiativ. Ja, og så må du nevne dette med troll og de norske folkeeventyrene – det er de mest spesielle historiene jeg har hørt! For en gangs skyld lyser Mohammeds ansikt opp i et smil.

– Er det noe du savner fra Somalia?
– Ja, steder jeg kjente, slektninger, venner, men særlig den ferske maten – rett fra markedet. I Somalia stammer kjøttet du kjøper fra dyr som er slaktet samme morgen. Maten i Norge er smakløs sammenlignet med maten i Somalia, fastslår Mohammed. – Men ellers var det et kultursjokk å komme hit. Livsstil, klær, spisevaner – alt er så forskjellig. Da jeg var innom Gardermoen så jeg et ungt par som lå på en benk og kysset i full offentlighet. Utrolig! Det hadde aldri gått an i Somalia. Nei, vi lever i to forskjellige verdener, kommenterer Mohammed til slutt.

Epilog: Mohammed Dirir Elmi har nå bodd i tre forskjellige asylmottak i snart tjue måneder. Vedtaket som innebar rett til opphold og bosetting i Norge mottok han i mars 2002. Nå venter han på å få familiegjenforening med sin kone som fortsatt bor i Nairobi. Dessuten har han et brennende ønske om å kunne starte på videregående skole til høsten, for derigjennom å skaffe seg adgang til høyere studier. Men en betingelse gjenstår for at Mohammed skal kunne ta opp igjen tråden som så brutalt ble revet over for tolv år siden: At det finnes en kommune i Norge som vil ønske ham velkommen!