Bydelenes filmfestival

Mens du i desember kjøpte juletre, drev med iherdig golvvask og bakte syv sorter eller flere – så var jeg på filmvisning i gata i bydelen Colobane i hovedstaden Dakar i det vestafrikanske landet Senegal. Mobiliseringa av publikum foregikk ved bruk av høy musikk – de nyeste hitene på så vel wolof, fransk og engelsk skapte liv. Starten på en svært spesiell kveld for alle barna i bydelen. Barn har hverken musikkanlegg eller tv hjemme i stua, og de har ikke nødvendigvis så mange møtesteder bortsett fra gatene i nabolaget. Samtidig er dette barn som elsker musikk, danser fritt i gata før filmframvisninga og sitter lydhøre også når filmen går på fransk – et offisielt språk, som ikke alle barna behersker. Ekte livsglede å se disse ungene ha det kjempegøy! Og mindre lo de vel ikke da undertegnede slapp hemninger og tentakler løs og lot kroppen bevege seg i senegalesisk dans, eller var det bare et forsøk på sådan?

I midten av desember 2002 åpnet den fjerde filmfestivalen arrangert av FORUT i Senegal, en stor happening i hovedstaden Dakar. Studentene på mediasenteret går et ettårig eller toårig løp med skolering i filmproduksjon. Hvert år i desember har studentene, og andre filmprodusenter, mulighet til å vise sine produksjoner i «Le Festival du Film de Quartier» – bydelenes filmfestival. Filmene blir vist så vel på mediasenteret, på det franske kultursenteret og i bydelene. FORUT Senegal og Aspat, Juventes søsterorganisasjon, samarbeidet om gatevisninger av filmene i fire av Dakars bydeler – bydeler hvor Aspat har lokallag. Aspat har ansvaret for mobilisering av publikum, som nevnt gjennom musikk før filmene begynner.

Filmenes tema var: Natur, kultur, sosiale problemer, avreise og kjærlighet av i dag. Innen filmbolken sosiale problemer handlet en av filmene om klasseforskjeller – og en annen om det senegalesiske landslagets prestasjoner i VM – prestasjoner som naturligvis har fått mye oppmerksomhet overalt i Senegal. En tredje film handlet om flerkulturelle ekteskap, mellom senegalesere og folk fra Frankrike, USA og andre land, og hvordan det var å leve slik. Et sentralt problem for en del kvinner i Senegal er ektemenn som arbeider i utlandet og tilbringer lite tid med dem i hjemlandet, og en av filmene «Diabarou Modou» hadde invitert flere kvinner til å gi uttrykk for sin opplevelse av et slikt ekteskap. Noen følte seg tatt vare på og verdsatt, mens andre følte seg glemt og tilsidesatt av en ektemann de trodde levde et dobbeltliv – med to familier.

Den internasjonale solidaritetsprisen var en av flere priser som ble delt ut i forskjellige kategorier. En nylig opprettet pris er Solidaritetsprisen oppkalt etter Geir Nybraaten, en norsk mann som var engasjert i så vel Juvente og FORUT da han i 1995 døde i ung alder på tjenestereise til Latin-Amerika. Prisen ble utdelt for første gang, og den filmen som gjorde seg fortjent til prisen het «Little Town» og var en del av kulturbolken. Dokumentaren var laget av franske Marie Colomban, i samarbeid med flere senegalesere. Hun skiftet i fjor kontinent, fra Paris til Dakar, sammen med sitt kamera. Helten i filmen, Issa på 11 år, traff hun i bydelen Niary Tally der hun bor. Filmen gjenskaper noe av energien i den populære bydelen, med barnas frykt, tanker og håp.

Hele festivalen inspirerte til at vi i Norge kan forsøke å benytte oss av kreativ folkeopplysning, gjennom for eksempel film. Så her kastes ballen ut til alle som liker film – bruk det til å skape dialog rundt vanskelige tema!