Vinatha på 13 år er en av 300 000 som nylig har sluppet ut fra flyktningeleirene nord i Sri Lanka. Hun møter mange utfordringer også utenfor gjerdene...
Vinatha bor nå med broren og to søstre hos bestemor i landsbyen Manipuram nord i Sri Lanka. Foreldrene er fortsatt i leiren og venter på tillatelse for å slippe ut. I mai 2010 var det fortsatt 74 000 som satt iigjen i leirene.Her var det trangt om plassen og lite mat, og sanitærforholdene elendige så mange ble syke med feber, diaré og oppkast. Vinatha har laget en tegning som viser hvoran hun opplevde dagene i leiren.
Vinathas tegning
Vinatha kommer egentlig fra kystbyen Killinochchi, men har vært på flukt fra borgerkrigen i mange år. Vinatha er bare 13 år, men har allerede vært på vandring nok for en hel livsstid. Hun forteller oss hvordan hun gjennom barndommen stadig måtte flytte til en ny by og en ny skole, og hvordan de noen ganger ikke fikk undervisning i det hele tatt. Det har vært vanskelig for henne å miste deler av skoleundervisningen, spesielt nå som hun snart skal opp til ungdomsskoleeksamen. Nå bruker hun dagene fra morgen til kveld på studiene, med god hjelp fra de ansatte i FORUTs biblioteker og aktivitetssenter.
CFS – Children friendly spaces
CFS betyr children friendly spaces, barnevennlige områder, og er en av FORUTs tiltak i flyktningleirene og i gjenbosettingsområdene for internflyktninger på Sri Lanka. Disse små dagsentrene er arealer ute og inne, hvor barn i alle aldre kan komme og treffe andre barn i sin landsby eller i sitt område av leiren. Her kan de leke fritt i et trygt miljø eller snakke med de ansatte og de frivillige som er der. FORUT opprettet 99 barnevennlige områder i flyktningleirene da de var på sitt mest folksomme og drev 25 av dem selv. I gjenbosettingslandsbyene driver vi nå seks sentre, og flere av dem har opp imot 70 besøkende barn hver dag.
Vinatha liker seg svært godt på sitt senter og forteller at hun takket være aktivitetssenteret har fått mange nye venner. Hun forklarer at hun først ikke trodde hun var velkommen i sin nye landsby og at hun følte seg ensom og utenfor på det nye stedet, men, da hun begynte å komme jevnlig til senteret, forsto hun at flerparten av de andre barna også var nye og hadde opplevd mye av det samme som henne.
Tid til å tenke på noe annet
Flere av barna og ungdommene som finner veien til sentrene har opplevd mye vanskelig den siste tiden, og noen av dem har fortsatt en usikker situasjon med nytt bosted, usikkerhet rundt hvor familemedlemmer er, eller om de i det hele tatt er i live. Mange av barna og ungdommene vi snakket med i leirene og landsbyene rundt Vavunyia har mistet en eller begge foreldre i krigen eller vært vitne til at nære slektninger ble drept eller hardt skadet. En del av de vi møter har vært på konstant flukt siden 1996 og har konstant vært en av den halve millionen "internt fordrevne personer” i Sri Lanka. Det å være flyktning i eget land er noe som blir mer og mer utbredt, og på verdensbasis er i dag rundt 25 millioner mennesker internflyktninger.
Det setter klare spor i et barns sinn å ha sett død og krig på nært hold. Bildene fra krigen brenner seg fast på netthinnen. De voksne på sentrene forteller at sorgen har gjort noen barn apatiske og at det ofte tar måneder før barna klarer å smile og leke med andre. I sentrene bearbeides traumer gjennom lek og kreative aktiviteter.
Mens de minste leker med byggeklosser, enkle spill, maling, tegning, sang og dans er de litt større og ungdommene engasjert i fotball, volleyball, tennis og formingsaktiviteter. Traumebearbeiding skjer gjennom tegning og maling for de minste, mens ungdommene tar opp problemer gjennom rollespill, historiefortelling og veiledningstimer med eldre eller de voksne og identitetsbyggende samtaler, hvor de forklarer hvem de er, hva de liker, hva de kan og hva de drømmer om. For nå kan man endelig drømme igjen..
E-mail this
Print this