Sykler til skolebarn

Her skulle 54 utvalgte elever få hver sin sykkel. Kriteriet for å komme med på listen var at de tilhørte en flyktningfamilie med nytt hjemsted i Kopay. Jeg betraktet elevene etter hvert som de kom i følge med mor eller far. Alle var mellom ti og femten år, og alle var iført skoleuniform.

 

Jaffna-kollegene mine hadde allerede rigget seg til med identifikasjonspapirer, klar til å kontrollere mottakerne og dele ut syklene. Det var mange spente og ivrige ansikter å se der de speidet etter navnet sitt på listen. Ventetiden ble nokså lang, for det en del formaliteter en måtte igjennom, men etter hvert kunne de gå fra bord til bord og plukke opp registreringsskilt, sykkelsete og ringeklokker før de kunne ta med seg sin egen sykkel.

 

Det er ikke vanskelig å forestille seg hva en sykkel betyr for en elev her i Jaffna. Når jeg kikker ut på gaten om morgenen, ser jeg rekker med skolebarn i alle aldre, med olje i håret og uklanderlige, hvite skoleuniformer, i full fart på sykkel med bøker på bagasjebrettet eller i en veske på styret. I en typisk Jaffna-familie betyr sykkelen transport til skolen, varetransport fra butikken og frakting av hjemmeproduserte varer til oppkjøpere i byen, dersom mor eller far dyrker frukt og grønnsaker eller lager håndverksprodukter for salg.

 

Alle øynene som saumfor stabelen med nye sykler avspeiley mange følelser: engstelse, håp og ønsket om et bedre liv. Uttrykket idet barna mottok sin egen, flunkende nye sykkel var imidlertid ikke til å ta feil av. Dette var en gledens stund!