WTO-avtalene en helsetrussel i utviklingsland?

Det har i lengre tid vært en debatt om hvilke virkninger WTO-avtalene vil få for bl.a. landbruk og miljø. Det har ikke vært noen tilsvarende debatt om de konsekvensene disse handelsavtalene kan få for helse- og sosialpolitikken, spesielt ikke hva avtalene vil bety for de alkoholpolitiske virkemidlene. Med økende vekst og kjøpekraft i en del utviklingsland kan en forvente en betydelig økning i alkoholforbruket i disse landene. Helse- og sosialproblemer kan forventes å øke tilsvarende – hvis ikke noe blir gjort for å forebygge fra myndighetenes side.

De mest effektive virkemidlene viser seg å være restriksjoner på produksjon, salg og markedsføring av alkohol. Samtidig er dette virkemidler som er uønsket i en frihandelsfilosofi som WTO står for. Derfor er det en reell fare for at utviklingslandene kan miste sin sosialpolitiske handlefrihet for framtida, spesielt gjennom de pågående GATS-forhandlingene. Stortingets visepresident, Jon Lilletun, reiser en debatt om dette gjennom sine to spørsmål til regjeringen.

Spørsmålene fra Lilletun til Gahr Støre
Spørsmål 1 fra Jon Lilletun til Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
I forbindelse med WTO/GATS-forhandlingene tilbyr landene visse områder for konkurranseutsetting. Dette kan eventuelt berøre handlefriheten i alkoholpolitikken. Har Norge gitt noen slike tilbud eller stilt noen krav eller vært med i grupperinger som har stilt krav overfor andre land som berører alkoholpolitiske spørsmål, og har vi mottatt noen krav fra andre land som berører Norges handlefrihet på det alkoholpolitiske området?

Begrunnelse:
Det har i lengre tid vært en debatt om hvilke virkninger WTO-avtalene vil få for bl.a. landbruk og miljø. Det har ikke vært noen tilsvarende debatt om de konsekvensene disse handelsavtalene kan få for helse- og sosialpolitikken, spesielt ikke hva avtalene vil bety for de alkoholpolitiske virkemidlene. Særlig fokus bør her rettes mot de nasjonale og lokale myndigheters muligheter til å regulere produksjon, salg og markedsføring av øl, vin og sprit, begrunnet i hensynet til velferd og folkehelse.

Temaet har stor innenrikspolitisk betydning, siden Norge kanskje er det landet i verden som har gått lengst i å bruke restriktive tiltak for å begrense alkoholskadene, helt i tråd med det moderne forskning anbefaler. Mange av de alkoholpolitiske tiltakene som har gitt god effekt i Norge, er tiltak som står veldig utsatt til i et frihandelssystem som WTO: Bevillings- og lisensordninger, begrensning av åpningstider og antall utsalg samt restriksjoner på reklame og markedsføring.

Forhandlingene rundt domestic regulations og disciplines on domestic regulations handler nettopp om nasjonale og lokale myndigheters anledning til å bruke slike reguleringer av markedskreftene.

Som alkoholpolitisk foregangsland er det viktig for Norge å få avklart hvilke virkninger GATS-avtalene etter hvert kan få på alkoholpolitikken. Det er grunn til å minne om at det er bred politisk enighet om alkoholpolitikken i Norge, en enighet som er bekreftet i Stortinget og i offentlige dokumenter ved mange tilfeller.

Spørsmål 2 fra Jon Lilletun til Utenriksministeren:
Kan regjeringen garantere at nasjonale regjeringer etter de pågående forhandlingene om domestic regulations i WTO/GATS fortsatt vil ha full frihet til å bruke f.eks. reklameforbud, bevillingsordninger, monopol og regulering av salgstider som virkemidler i alkoholpolitikken, eller kan noen slike virkemidler bli utsatt for press gjennom WTO/GATS, f.eks. ved at de blir underlagt nødvendighets-testing?

Begrunnelse:
Det har i lengre tid vært en debatt om hvilke virkninger WTO-avtalene vil få for bl.a. landbruk og miljø. Det har ikke vært noen tilsvarende debatt om de konsekvensene disse handelsavtalene kan få for helse- og sosialpolitikken, spesielt ikke hva avtalene vil bety for de alkoholpolitiske virkemidlene. Særlig fokus bør her rettes mot de nasjonale og lokale myndigheters muligheter til å regulere produksjon, salg og markedsføring av øl, vin og sprit, begrunnet i hensynet til velferd og folkehelse.

I lys av de siste tallene fra Verdens Helseorganisasjon (WHO), fortjener de alkoholpolitiske sidene av WTO-avtalene stor oppmerksomhet. WHO betegner alkohol som en av klodens "top five killers", dvs en av de viktigste årsakene til dårlig helse og tidlig død. Som helsebelastning ligger alkohol på høyde med tobakk og høyt blodtrykk.

I utviklingsland med lav dødelighet er alkohol sykdomsårsak nummer én, i følge WHOs beregninger. Dette er med andre ord et betydelig utviklingspolitisk tema, ikke minst her i landet, hvor vi har definert fattigdomsbekjempelse og bedre helse som to prioriterte oppgaver for bistandspolitikken.

Temaet har også stor innenrikspolitisk betydning, siden Norge kanskje er det landet i verden som har gått lengst i å bruke restriktive tiltak for å begrense alkoholskadene, helt i tråd med det moderne forskning anbefaler. Mange av de alkoholpolitiske tiltakene som har gitt god effekt i Norge, og som utviklingsland kan høste samme gevinster av, er tiltak som står veldig utsatt til i et frihandelssystem som WTO: Bevillings- og lisensordninger, begrensning av åpningstider og antall utsalg samt restriksjoner på reklame og markedsføring.
Forhandlingene rundt domestic regulations og disciplines on domestic regulations handler nettopp om nasjonale og lokale myndigheters anledning til å bruke slike reguleringer av markedskreftene.

Jeg forutsetter at Utenriksdepartementet har konsultert alkoholpolitisk ekspertise underveis i forhandlingene de siste årene, men for å være en aktiv forhandlingspart må våre posisjoner baseres på en grundig gjennomgang. Som alkoholpolitisk foregangsland er det viktig for Norge å få avklart hvilke virkninger GATS-avtalene etter hvert kan få på alkoholpolitikken. Det er grunn til å minne om at det er bred politisk enighet om alkoholpolitikken i Norge, en enighet som er bekreftet i Stortinget og i offentlige dokumenter ved mange tilfeller.

Samtidig er det viktig å få avklart om GATS-forhandlingene vil påvirke utviklingslandenes alkoholpolitiske handlingsfrihet i framtida. Den pågående forhandlingsrunden, Doha-runden, er nettopp kalt Utviklingsrunden i WTO, der utviklingslandenes spesielle behov skal stå i fokus. Da er det et paradoks at resultatet i verste fall kan bli at landene i Sør mister muligheten til å føre en alkoholpolitikk begrunnet i hensynet til folkehelsa. Da kan prisen de betaler for Utviklingsrunden i WTO i form av redusert helse og velferd bli dramatisk høy i de neste tiårene.