Ubehjelpelige UDI

 De siste fire årene har det vært en markant nedbygging av mottakskapasiteten. I 2003 var det 140 mottak i Norge. Det hadde foregått en voldsom oppbygging av kapasiteten som følge av en stadig økende tilstrømming av asylsøkere fra 1997. Så fikk man en storstilt nedbygging, og i løpet av årene 2004-2007 var mottakskapasiteten redusert med nesten to tredjedeler. Gjennom en slik radikal nedbygging blir ikke bare kapasiteten redusert, men viktig kompetanse går tapt fordi driftsoperatører må redusere bemanningen. Samtidig skaper slik nedbyggingen usikkerhet blant dem som jobber i mottak, fordi arbeidsplassene deres stadig er truet av nedleggelse. Resultatet er nedsatt beredskap og evne til å etablere mottaksplasser i tider med økt tilstrømming.

 

Ser man 15 år tilbake i tid har antall asylsøkere gått i bølger. I 1993 var det en topp på ca

13 000 ankomster, noe som i hovedsak skyldtes krigen på Balkan. Så fikk vi en reduksjon i ankomstene fram til 1998 da tilstrømmingen firedoblet seg fra året før til den nådde en ny topp i 2002 på nesten 18 000 ankomster. Ikke uventet var de største opprinnelseslandene i denne perioden Irak, Afghanistan, landene på Balkan og Somalia. Noen tidligere Sovjet-republikker og Iran var også godt representert.

 

Tilstrømmingen av asylsøkere er ikke noe særnorsk fenomen. Norge har imidlertid fra tid til annen innført mer eller mindre vellykkede tiltak for å begrense ankomsten. Asylstrømmene skyldes politiske forhold, krig og naturkatastrofer og menneskerettighetssituasjonen i ulike land og regioner. Man skulle tro at UDI både har kapasitet til å skaffe seg informasjon om utenrikspolitiske forhold og kompetanse til å analysere slik informasjon slik at man kan utarbeide noe mer forutsigbare og troverdige prognoser som basis for planlegging av mottakskapasiteten. Det virker dessverre ikke slik, noe dagens situasjon er et godt bevis på.

Et eksempel på slik ”UDI-tro og -tvil” om behovet for mottaksplasser ble avdekket i forbindelse med konkurranseutsettingen av det FORUT-drevne Tranberg mottak på Gjøvik. I løpet av mindre enn et halvt års tid svingte UDIs måltall fra en overkapasitet og behov for ytterligere nedbygging til nærmest radikal mangel på mottaksplasser. Kontrakten på Tranberg gikk ut 30. september 2007 i likhet med tre andre mottak i regionen, og i alt 400 plasser skulle konkurranseutsettes sommeren 2007.

 

Underveis ble dette tallet redusert til 200, delvis fordi det ene mottaket likevel ikke skulle konkurranseutsettes og delvis fordi man måtte redusere kapasiteten med 100 plasser. Etter at alle tilbud var levert inn, viste det seg at man likevel hadde behov for 300 plasser. FORUT mottaksdrift AS la inn et tilbud på 200 plasser som kunne vært operativt 1. januar 2008. Vi fikk ikke kontrakt fordi tilbudet ble vurdert som for dyrt. I stedet tegnet UDI kontrakt med en driftsoperatør som skulle opprette et nytt mottak i Ringebu kommune. Hverken kommuneledelsen eller innbyggerne der ville ha dette mottaket, og det ble da heller aldri etablert. UDI tok ikke kontakt med FORUT igjen, selv om det allerede da var klart at ankomstene økte og behovet for nye mottaksplasser var merkbart. I stedet foretok regionkontoret en ny utlysning og startet en ny prosess som alle visste ville pågå i fra fire til seks måneder før et nytt mottak ville være stablet på beina. Det de burde ha gjort, var både å forhandle med FORUT for å få til en avtale og lyse ut nye plasser. Med så liten fleksibilitet og evne til å improvisere fra UDIs side er det ikke rart at man ikke kan snu seg rundt i tide og møte de utfordringene man nå har fått i fanget.

 

UDI har bestemt at mottaksplasser skal konkurranseutsettes. Driftsoperatører blir invitert til å legge inn tilbud etter anbudsprinsippet, men for å presse prisene ned er tilbudene som legges inn kun utgangspunkt for forhandlinger. UDI innkaller da et utvalg av tilbyderne, og forhandlingene dreier seg først og fremst om å redusere den økonomiske rammen. UDI krever i teorien kvalitet og gir mottakene sterke føringer, men er ikke villig til å betale det kvalitet koster. All risiko blir dyttet over på driftsoperatør, men likevel underbyr driftsoperatørene hverandre for å få kontraktene.

 

Det er klart at antall mottaksplasser må tilpasses behovet. Staten har behov for å redusere utgiftene, og en viss form for trekkspilleffekt i mottakskapasiteten må en regne med. Et rigid anbudssystem eller konkurranseutsettingsprinsipp gjør imidlertid at variasjonsbehovene blir løst på en svært stivbeint og lite effektiv måte. Det er nemlig mer effektivt å trykke trekkspillet sammen enn å trekke det ut. Det gir helt sikkert en kortsiktig økonomisk gevinst for staten at UDI legger ned mottak og kaster driftsoperatører på dør når asylstrømmen er nede i en bølgedal, men resultatet av en slik praksis ser man nå: kapasiteten er presset til det ytterste, og det tar tid å få opprettet nye mottaksplasser. Det krever nemlig anbudsutlysning, anbudsinnhenting, forhandlinger, tid til etablering, anskaffelse av boliger og rekruttering av ansatte. Hvor stor den langsiktige samfunnsøkonomiske gevinsten er, er et annet spørsmål. Mottak som legges ned bruker hundretusener på nedbyggingsprosessen. Innbo blir kastet, gitt bort eller solgt for en billig penge. Når nye mottak opprettes, trengs nye investeringsmidler for å få mottaket etablert.

 

I stedet for konkurranseutsetting burde UDI inngå rammeavtale med et knippe driftsoperatører som har bestått UDIs kvalitetskrav og som har evne til å mobilisere, være fleksible og handle relativt raskt i tråd med varierende behov for mottaksplasser. En slik rammeavtale bør bety at driftsoperatøren har en langsiktig økonomisk avtale med UDI som gjør den i stand til å opprettholde kompetansen og kapasiteten også i tider da mottaksplassbehovet reduseres. Hvor stor denne grunnbevilgningen skal være, må en finne ut av gjennom en nærmere definisjon av behov og formål. Denne kapasiteten kan i rolige tider brukes til organisasjonslæring og utviklingsrelaterte prosjekter som vil øke kvaliteten i mottaksdriften. Man kan til og med tenke seg at driftoperatører med rammeavtale forplikter seg til å utføre andre definerte oppgaver for UDI. Blant annet bør det utarbeides klarere minstestandarder når det gjelder boligmasse og bemanning. Skjer det endringer som medfører økt tilstrømming av asylsøkere, vil en raskt kunne etablere nye mottaksplasser, samtidig som kompetansen ikke bare er bevart, men til og med har økt. I et slikt system blir det fortsatt forhandlinger om de økonomiske rammene for selve mottaksdriften, men UDI må i større grad enn nå ha et mer edruelig forhold til hva det faktisk koster å drive mottak.