Tre kjensgjerninger

Styreleder: Eva Braaten

For det første: I forrige uke fikk jeg en påminnelse om at verden er mer kompleks enn jeg som oftest er meg bevisst. USA – et av verdens rikeste land – ble rammet av en voldsom orkan. Da demningen rundt New Orleans brast, forårsaka det en katastrofe som etterlot seg noen av de samme bildene på netthinna som for snart tre kvart år siden
– under tsunamikatastrofen i Asia. På tv så jeg ofre for vannets
herjinger skrike ut sin nød, noe jeg også så i desember i fjor, men
denne gangen tok jeg meg selv i å skvette til av deres utbrudd. Og det er dette min første kjensgjerning dreier seg om. Jeg skvatt ikke fordi disse menneskene ba om hjelp, men fordi de gjorde det på
amerikansk. Mennesker som opplever slike katastrofer snakker
vanligvis ikke et språk jeg forstår, slo det meg. Som oftest foregår
dette helt andre steder, steder jeg trygt kan definere som langt unna. Og selv om USA strengt tatt ikke er nærmere geografisk sett enn for eksempel Sri Lanka, føles det slik. Det er nærmere noe jeg kan
identifisere meg med. Samtidig minner det meg om at mennesker er sårbare, uansett om de bor i et såkalt fattig land i sør eller i det rike Vesten. Naturkatastrofer rammer vilkårlig.

På den annen side: Dette er ikke helt sant. De fleste ofrene for Katrina var ikke vilkårlige, noe som også bidro til at jeg skvatt framfor tv-skjermen. De rike og ressurssterke hadde allerede kommet seg ut av New Orleans da den verste flommen inntraff. De fattige – de uten tv, telefon og internett – hadde ikke blitt varsla i tide om at de måtte
evakuere byen, og selvsagt hadde de ikke hatt midlene til å komme seg ut dersom de hadde blitt varsla heller. I slike katastrofer, enten det er i USA eller i Sri Lanka, er det alltid de fattige som rammes verst, de mest sårbare. Og det var disse som kom inn i stua mi i forrige uke, de fattige amerikanerne.

Dette bringer meg over på den tredje kjensgjerningen jeg tar med meg etter den siste ukas hendelser på sørkysten av USA: Fattigdom
handler i aller høyeste grad om dårlig distribusjon av rikdom. Ja, USA er et rikt land, men veldig mange amerikanere lever i det vi må kunne kalle bunnløs fattigdom. Tv-bildene fra New Orleans synliggjorde dette for oss. Det samme gjorde historiene om mennesker som ble
avvist på sykehustrappa fordi de ikke hadde forsikringspapirene i
orden. Dette minner meg om at mangelen på distribusjon ikke bare er et amerikansk fenomen. Dette gjelder Norge og ikke minst verden sett under ett. Den globale skeivdistribusjonen av rikdom er en skam! Det er dette som er vår tids store utfordring: Å skape balanse i regnskapet, å sørge for at de fleste får litt mer av kaka, selv om det betyr at noen må få litt mindre. Som FORUT-partner er du med på å fordele kaka litt mer rettferdig. Takk for innsatsen!