Telt i betong? Boligbygging for internt fordrevne

Tittelen min er tvetydig, uklar, selvmotsigende, til og med absurd – i likhet med hva man opplever når man forsøker å skaffe husrom til internt fordrevne. Tenk på begrepet «hus» og beslektede ord som «bygning», «bolig», «hjem», «residens», «husly» og «husrom». Alle har forskjellig betydning, men i nødhjelpssammenheng slenges de rundt som om de var synonyme. Definisjoner er nødvendige fordi konsekvensene av begrepsforvirringen kan gi uønskede resultater, for å si det mildt.

Husbygging: Hva slags hus skal man bygge, og hvor skal de ligge?

Iverksettelse tatt for gitt
Planlegging er viktig, men iverksettelsen er enda viktigere. Den fører gjerne til at vi kan få et nytt syn på hva vi gjør – og bør gjøre. Boligbygging eller innkvartering for internt fordrevne blir behandlet som om det gjaldt utdeling av tepper, medisiner, mat eller klær. Det å skaffe folk tak over hodet ses utelukkende som en logistikkutfordring. Leger leder bygging av sykehus, lærere bygging av skoler, og den som da er igjen, sørger for husbygging – som oftest de internt fordrevne selv.

Jeg har funnet det påfallende vanlig med uhensiktsmessige tekniske løsninger og slurvete håndverk ved bygging i krig. Det er som om det er utstedt en tillatelse til å omgå alle fysiske lover bare fordi det er en konfliktsituasjon. Internasjonale organisasjoner tar intet ansvar, og det finnes ingen sanksjoner overfor entreprenører som gjør det lettvint. Når problemene viser seg, er organisasjonene antagelig forsvunnet, og mottakerne har ikke noe kontraktsmessig forhold til entreprenørene. Det er sjelden de klager til donorene eller organisasjonene av frykt for å virke utakknemlige.

Når man skal plassere et boområde for internt fordrevne, det være seg en transittleir eller mer permanente strukturer, er kampen om et egnet sted full av fordommer og politiske hensyn. På grunn av den prekære situasjonen, NGOenes mangel på profesjonell planleggingskapasitet og deres behov for å ta hensyn til lokale maktstrukturer, blir stedsvalget ofte overlatt til lokale myndigheter som stort sett ikke er særlig glade for å ta imot flyktninger. Dette fører ofte til at man velger steder der de er «ute av øye, ute av sinn». Husbygging på isolerte
steder bidrar ytterligere til stigmatiseringen og marginaliseringen, og det gjør kommunikasjonen vanskelig, infrastrukturen kostbar og gir begrenset langsiktig verdi til miljøet eller lokalbefolkningen.

Leirplanleggere tar utgangspunkt i den enkelte boenhet. Dette fører uten unntak til svært uheldige ansamlinger av mennesker. Det viste seg helt tydelig under den mest intense tilstrømningen av rwandiske flyktninger da Ngara-bosettingen ble Tanzanias nest største «by» etter Dar es Salaam. Alt fra tomtestørrelsen til bredden på gangveier var standardisert. Leirboernes sosiale styrke ble helt tilsidesatt idet husene var utformet uten tanke på dynamikken i et
nabolag. Ngara lignet til forveksling en krigsfangeleir.

Folk som er fordrevet fra hjemmene sine på grunn av krig eller naturkatastrofer har bare det de klarte å bære med seg under flukten. Ting hjemmefra vil alltid ha en ekstra stor betydning som langt overskrider den egentlige nyttebruken, men de trenger plass, en sikker plass. Ettersom man anvender minimum livsrom (4,5 m2 pr person) er det liten plass til «ting» – som nå er blitt selve symbolet på et hjem. Under slike omstendigheter blir både mennesker og «ting» systematisert og berøvet all sosial og symbolsk kraft.

Hus blir hjem når de er selvvalgt
Hus som hjem er personaliserte objekter og identitetssymboler. Det er det som gjør hus til legitime mål i identitetskriger. Hus blir «drept» i den hensikt å fordrive beboerne. Når boligen din blir ødelagt og du uten å skjønne årsaken til det blir forvist mot din vilje, med våpenmakt, er hjemmet gått tapt. Tapet bryter ned meningen med livet og veien videre. Når sammenhengen er brutt, er den mest opplagte måten å gjenopprette den på og dermed få ny mening i livet, å foreta et nytt valg av hjem, av stedet du ble tvunget bort ifra. Det er mangelen på mulighet, eller valg, til å «dra tilbake» som ofte gjør at internt fordrevne blir så fokusert på hjemvendingen. Når muligheten faktisk er til stede for å vende hjem, vil en beslutning om å bli der du er bli grunnsteinen til ditt nye hjem.

Hus kan gjenfødes. Hjemvendte flyktninger i Bosnia bruker mesteparten av pengene sine til å sette i stand igjen husene sine så de blir som før. Gjenoppbygde hus står som et signal til de «andre», naboene som ble igjen hjemme: «Her er vi igjen! Dere greide det ikke!» Gjenoppbygging er siste trekk i den pågående konflikten. Nå har den endret seg til materiell kniving mellom nabolagets identitetsgrupper. At slik husbygging neppe fremmer forsoning overrasker vel ingen når man vet at de personlige, identitetsskapende trekkene nettopp var det som førte til at de ble ødelagt.

Mot rehabilitering
Alle mennesker minnes det som var. Dette må man ta hensyn til for at rehabilitering skal finne sted og internflyktningene skal kunne rette fokus mot fremtiden og foreta valg deretter. Det som skjedde før krigen eller katastrofen får betydning, og dette skaper spenning. Noen ønsker å vende tilbake til «gamlemåten» mens andre vil forsøke å virkeliggjøre det som bare var drømmer i gamle dager.

Gjenoppbygging av hus kan være et betydelig bidrag mot gjenoppretting av økonomien. Tradisjonell husbygging skaper mer økonomisk dynamikk, for eksempel flere jobber, enn industrien. Investering i hus genererer sysselsetting, produksjon av materialer og verktøy og transport. Slike grunnleggende, økonomiske leksjoner, som var så avgjørende for å få Europa på fote igjen etter annen verdenskrig, er ikke tilgjengelige for krigsherjede land i dag. I en globalisert økonomi blir det ikke tenkt på hvor byggematerialene, som gjerne tar 60-80% av byggebudsjettet, kommer fra. Import av billigere materialer virker kanskje besparende på kort sikt, men har generell negativ virkning på økonomien som er under gjenoppretting.

Bruk av lokale krefter
Et hjem bygges best gjennom prosesser ut ifra personlige valg. Hvis man gjør det på en organisert måte, som er tilfellet når man yter hjelp til egeninnsats, gir det også andre mulige fordeler i hele rehabiliteringsfasen. Ved å overføre beslutningene til lokale institusjoner, organisasjoner eller legitime ledere, blir både legitimitet og tillit styrket. Selvtilfredsstillelsen som suksess gir er et nødvendig skritt mot flere tiltak på rehabiliteringsveien.

Slik ble den bosniske landsbyen Grapska i den serbiske republikken Bosnia og Herzegovina rekonstruert. Etter syv års ufrivillig fravær fikk de kommunale myndigheter mandat fra SRSA, en svensk organisasjon, til å utforme kriteriene for hvilke huseiere som skulle velges ut til å motta gratis byggematerialer. I ettertid ser en at disse kriteriene er forbløffende lik dem som US Housing Agency benyttet for å innvilge husbyggingskreditt til soldater som vendte hjem etter annen verdenskrig, men forskjellig fra dem som var utarbeidet av velferdsorienterte, internasjonale organisasjoner. Huseierne i Grapska måtte dessuten selv sørge for å innhente alle nødvendige papirer og tillatelser fra de lokale (og motvillige) serbisk-kontrollerte myndighetene uten assistanse fra en utenlandsk organisasjon.

SRSA ga riktignok de hjemvendte familien teknisk veiledning, nødvendig verktøy og transport, men det var familiene selv som organiserte og iverksatte arbeidet, leide håndverkere og lagde alternative utforminger. Nesten alle eierne anskaffet ekstra materialer, som de selv betalte, for å få bygd opp igjen husene omtrent slik de hadde vært. I tillegg til materialene til ca 300 hus som svenskene bidro med, ble det bygget enda 100 hus med helt private midler, for det meste pengegaver. Folk har tro på stedet, på lederskapet og på fremtidige muligheter.

Selv om husene i Grapska likner de fleste nye hus i Bosnia, har husbyggingen skapt en menneskelig og sosial plattform for rehabiliteringen. Dette er resultatet av profesjonell intuisjon hos SRSAs administrative leder i Tuzla og hos de hjemvendtes organisasjon. Fremtidsutsiktene er gode. Det husbyggingen i Grapska har avstedkommet, kunne – og burde – bli kopiert andre steder.

Hans Skotte:

Hans Skotte er arkitekt og forsker ved NTNU. Hans doktorgradsarbeid dreier seg om boligbygging i gjenreisningssammenheng.

FORUT og NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) har innledet et samarbeid som vil dreie seg om kompetansebygging, forskning og lobbyarbeid under gjenoppbyggingen etter tsunamien i Sri Lanka.