Team-building i Jaffna

Stole på hverandre: I to dager jobbet staben i Jaffna med å utvikle samarbeidet.

En engasjert mann står fremst i rommet. Han snakker, veiver med armene, svetter, holder kunstpauser og ler av egne vitser. Forsamlingen som sitter og lytter er dypt konsentrert. De retter all oppmerksomhet mot mannen som snakker. Ofte bryter alle ut i hjertelig latter. Begeistringen og engasjementet er til å ta og føle på. Det er team-buildingseminar i Jaffna.

FORUT Jaffna har lengst historie av alle de internasjonale organisasjonene som opererer på halvøya. Organisasjonen har eksistert i over 20 år, men har en historie som går tilbake til Cey-Nor på slutten av 60-årene. Flere av de ansatte har jobbet for FORUT i over 20 år. Og for første gang på alle disse årene arrangeres team-buildingseminar. Seminaret inkluderer absolutt alle – fra ledelsen til vaktene og sjåføren.

Arbeidsdagene er tøffe og utfordringene mange for de som nå sitter og lytter til foredragsholderen. I 45 grader stekende sol står de hver dag og diskuterer med lokalbefolkningen om hvorfor de skal komme på møter, de krangler med arrogante representanter for offentlige etater, kjemper mot lokalt byråkrati og teknisk utstyr som ikke fungerer: kopimaskiner, motorsykler, strømbrudd.

Etter at freden har kommet har FORUT intensivert innsatsen, og nye ansatte har blitt rekruttert. Organisasjonen har blitt 25% større, og som alle vet, en organisasjon i vekst kjenner gjerne voksesmerter.

Det var med andre ord på høy tid med et avbrudd i hverdagen, en vitamininnsprøyting. Og staben vet å sette pris på seminaret som varer i to dager. Smilene og latteren sitter løst, og i hver eneste pause lovprises dette initiativet.

For en nordmann som har blitt lært opp til å tro at den eneste saliggjørende team-buildingsmetodikken er rafting i Sjoa, tindeklatring og råflotte opphold på høyfjellshotell – er dette en øyenåpner. Med enkle hjelpemidler kan de mest kompliserte oppgaver gis som krever konsentrasjon, kreativitet, nytenkning og samarbeid. Forsamlingen blir delt opp i grupper og skal bygge slott, la egg fly uten å knuses, komme seg gjennom kompliserte hinder med hverandres assistanse – uten å snakke. Og etter hver oppgave analyseres det hele av observatører som har fulgt med på hvordan gruppa har fungert. Foredragsholderen syr det hele sammen og bidrar til at deltakerne ser relevansen av det de har gjort i forhold til dagliglivets utfordringer.

Budskapet er det samme som ethvert konsulentfirma i Norge predikerer: betydningen av å ha klare mål som alle har et eierforhold til, rollefordeling i gruppa, klar kommunikasjon mellom gruppedeltakerne og betydningen av tillit og oppmuntring. Men kontrastene er likevel store til Norge, og det er ikke bare den intense varmen som gjør forskjellen.

Kurslokalet ligger vegg i vegg med den største militærleiren i Jaffna og piggtrådgjerdene ligger tett inntil vinduene. På den andre siden av piggtrådgjerdene oppholder singalesiske soldater seg hvis hovedoppgave er å opprettholde myndighetenes kontroll over Jaffna-halvøya. Soldatenes tilstedeværelse preger bybildet. Kontrollposter, patruljerende soldater med hjelmer, geværer og ammunisjonsvester og store grønne lastebiler som frakter soldater er like vanlig som de syklende småguttene og geitene i gatene, men soldatene er ikke en trussel for vanlige folk lenger, ikke slik som de var. Før var det farlig å gå på gata. Barn og gamle, krokete menn ble drept i skuddvekslinger. Soldater og opprørsgerilja stormet kirker og samfunnslokaler og slaktet ned dem som uheldigvis var til stede.

Lokalene er et kloster for katolske brødre, og de leier ut møterommene til ideelle organisasjoner. En av prestene som er til stede forteller at for fire år siden ble klosteret okkupert av den srilankiske hæren, og møterommet hvor vi sitter nå ble brukt som bomberom.

En av oppgavene som gis blir også en påminnelse om at vi er i et krigsherjet land. Oppgavene går ut på at deltakerne skal ha bind for øynene og strekke ut armene. De står på rekke og rad og det strekkes et tau over armene. Tauet skal formes til et rektangel av de «blinde» deltakerne gjennom at de snakker sammen. Det er tydelig for oss som ser på at flere av deltakerne, særlig de mannlige, synes det hele er veldig ubehagelig. En av de ansatte forklarer hvorfor. «Det ser ut som de har blitt arrestert av hæren. Det var sånn det så ut. Vi måtte stå rett opp og ned, med bind for øynene og hendene rett fram.»

Befolkningen på Jaffna-halvøya har de siste 20 årene vært utsatt for en blodig borgerkrig. Gjentatte ganger har de måttet flykte, de har mistet nære familiemedlemmer, husene deres har blitt ødelagt, templet eller kirken har brent ned. Gjennom alle disse årene har FORUTs stab gjort en innsats for befolkningen. De har i tillegg til den daglige kampen for å skaffe ressurser nok til at egen familie skal overleve, bidratt til at noen av de mest marginaliserte av Jaffnas befolkning har fått tak over hodet etter å ha blitt forflyttet, at de har fått matforsyninger, og de har hjulpet dem med å organisere seg i grupper for at de skal få sterkere lokalsamfunn.
Nå har freden kommet til Jaffna. Til tross for at fredsavtalen kan virke skjør og skuffelsene mange, preger en forsiktig optimisme befolkningen. Staben i FORUT bidrar til at familiene som har kommet tilbake til ødelagte hus og utbombede landsbyer bygger opp sine hjem igjen.