Selvhjelpsgrupper i slummen

I en artikkel i Aftenposten den 2. november kom det fram at smålån har gjort folk til gjeldsslaver, noe som igjen har ført til minst 56 selvmord de siste to månedene i den indiske delstaten Andhra Pradesh. FORUT har nylig hatt besøk av Pendyala Lakshapathy, leder for organisasjonen APSA (Association for Promoting Social Action). I forbindelse med et ”åpent hus”-arrangement hos FORUT, ble spørsmålet reist om hvordan dette hang sammen med den form for mikrofinans som APSA står for.

 

Lakshapathy forklarte hvordan mikrofinanssystemet i India har endret karakter. Indias nasjonalbank, The Reserve Bank of India, gir lisenser og lån til mikrofinansinstitusjoner for at de skal kunne tilby lån til de fattige. Tidligere ble små lån til lav rente gitt av mikrofinansinstitusjoner til de fattige. Problemet er at det ikke er kommet på plass noen regulering av mikrofinansinstitusjonene, og de kan derfor kreve nærmest den renten de ønsker, og renten har økt kraftig de seineste årene. Fra opposisjonen kreves det nå fortgang i å få på plass lovregulering av denne virksomheten, men det er ennå ikke fremmet noe lovforslag i folkeforsamlingen.

 

Resultatet er at mikrofinansinstitusjonene fritt kan ta en skyhøy rente på smålånene, 25 % - 36 %, mens de selv opptar lån i The Reserve Bank of India til 6 % rente. Begrunnelsen som mikrofinansinstitusjonene gir for å ta så høy rente, er at de må ansette mange folk på grunn av stor etterspørsel etter lån. Det er ganske rask behandling av søknadene, og lån gis uten at folks betalingsevne sjekkes eller om de allerede har lån et annet sted. Når kunden ikke har penger til å innfri sine lån, tar hun opp et nytt lån hos en annen mikrofinansinstitusjon for å få betalt, og dermed er hun inne i en ond sirkel. Mikrofinansinstitusjonene er også ganske tøffe når kunden ikke kan innfri lånene, de tar det de kan finne av verdier i kundenes hjem, de tar beslag i hjemmene, de benytter seg av trusler og kan gjerne banke opp folk. Dette har, som det sto i Aftenposten-artikkelen, ført til flere selvmord. Antakelig er tallet på selvmord mer enn 56, fordi de første selvmordene ikke ble sett i sammenheng med denne gjeldsproblematikken. I Andra Pradesh har kvinner protestert mot behandlingen de har fått av mikrofinansinstitusjonene ved å ødelegge og sette fyr på deres kontorer. Dette har vekket media sin interesse og politisk interesse.

 

APSA har vært kritisk til mikrofinansinstitusjonene i mange år fordi myndighetene ikke satte noe tak på rentene. APSA er blant pressgruppene som forsøker å få fremmet et lovforslag om rentetak og regulering av virksomheten. Slik det er nå, er låneinstitusjonene ikke bedre enn de gamle ågerkarene som skodde seg på fattigdommen. Vi kan også se noen likhetstrekk med våre hjemlige forbrukskreditter.

 

APSA organiserer fattige kvinner i slumområdene i storbyene Bengaluru (Bangalore) og Hydrabad i noe de kaller selvhjelpsgrupper, med 15 – 20 medlemmer i hver gruppe. Disse gruppene driver med organisert sparing og utlån til gruppemedlemmene, men de er ikke knyttet opp mot noen låneinstitusjon. Pengene som gruppemedlemmene sparer, settes inn på konto i en ordinær bank og lånes ut til medlemmene. Fattige er vant til å bruke penger så fort de får dem mellom hendene, ofte på unyttige ting også. I gruppene oppmuntrer APSA kvinnene til å sørge for god ernæring, til å ta vare på familiens og egen helse, til utdanning osv. Etter hvert skjer det en holdningsendring som gir bedre styring på økonomien og bedre levekår.

 

Gruppene møtes regelmessig en gang i uken og medlemmene sparer det de kan klare å avsette. Alle innskudd føres i gruppas regnskapsbok av den som blir valgt som kasserer. Når medlemmene har spart en viss sum, kan de ta opp et lite lån. Lånerenten er 3 % pro anno, og det normale er ti måneders lånetid. Beslutningen om å gi lån og lånets størrelse tas som en gruppeavgjørelse.

 

Det første lånet som gruppens medlemmer tar er for å slette gammel gjeld til pengeutlånere. Det andre lånet går ofte til et forbrukslån, dvs. ting til husholdningen eller noe barna trenger. Det er for eksempel ofte billigere å kjøpe ris i større kvanta. Det tredje lånet er gjerne til å noe som kan bidra til en større inntekt til familien. Det kan være til å starte opp en liten butikk, salg av frukt og grønnsaker fra ei kjerre, salg av blomstergirlandere og kranser til dekorasjon, salg av frokost, bluseproduksjon fra halvfabrikata, skoreparasjon og annet håndverk. Det meste av virksomheten foregår på gata. Kvinnene kan også få lån for at mannen skal starte en virksomhet, for eksempel trehjuling-drosjer, og familiene er gjensidig ansvarlige. Det er mulig å forlenge lånet utover avtalt lånetid, men rentene må alltid betales.

 

Etter at gruppene har vist at de kan styre sin sparing og sine lån over en viss tid kan de søke lån i vanlige banker. APSA bestemte seg for flere år siden å styre unna mikrofinansinstitusjonene med sine høye renter, og har over flere år etablert et godt forhold til vanlige banker. Deres selvhjelpsgrupper er nå en av de største kundene i Canara Bank, som er en av de største bankene i delstaten Karnataka. APSA har en egen intern revisor som gjennomgår spare- og lånegruppenes økonomi og følger opp med nødvendig opplæring.

 

Av og til er det nødvendig å gi et kriselån, for eksempel ved ulykke eller sykdom. Hittil har tilbakebetalingen vært 100 %. Det er flere grupper i et lokalsamfunn, og de kan om nødvendig låne seg imellom. Det lille renteoverskuddet gruppen får, deles ut til medlemmene som en liten bonus en gang i året.

 

På gruppemøtene diskuteres også problemer, for eksempel familieproblemer. Gruppen virker som veileder, og det utøves praktisk solidaritet. APSA sine ansatte som jobber med disse gruppene tar også opp mange ulike emner, som viktigheten av at barna går på skole, særlig jenter, og de advarer mot barneekteskap. Man finner ofte eksempler i lokalsamfunnet på de problemene som følger av dette.

Det tar gjerne to-tre år før en gruppe får overskudd, og det finnes noen grupper som har brukt dette til å ta seg av noen som har det enda verre enn dem selv, som enslige eldre ved å gi dem noen sekker ris eller gi dem en slags pensjon. En gang i året har gruppene årsmøte med regnskapsrapportering og dette markeres med en påfølgende fest.

 

 Etter seks måneder blir gruppen med i en føderasjon. Av de 15 – 20 gruppemedlemmene blir fem plukket ut til å delta på føderasjonsmøtene som er gang i måneden. I et område som består av 20 grupper vil et stormøte ha hundre representanter. På disse møtene vil ei gruppe presentere sin sparing og sitt lån og hva de ellers har gjort, og dette gir inspirasjon til de andre. Det diskuteres andre aktuelle saker fra lokalsamfunnet. De diskuterer også HIV/ AIDS, reproduktiv helse, menneskehandel og andre problemer, samt at de informerer om hvilke rettigheter de fattige har til bolig, mat og andre livsnødvendigheter. Vold i familien er et vanlig tema, og det samme er alkohol som årsak, og noen føderasjoner har intervenert i familier og reddet ut barn i samarbeid med APSAs nødtelefon Childline.

 

En kjærkommen endring for medlemmene i selvhjelpsgruppene er at de nå har en mulighet til å tegne ulykkes- og livsforsikring. Kvinnene betaler en årlig premie og da er de dekket for sykehusbehandling og medisiner som er utenom det aller mest nødtørftige. Det er lav premie for de fattige, og dette er en offentlig forsikringsordning som koster 200-300 rupier (25-40 kroner) i året.