Reisebrev fra Freetown

Vi er kommet ut på hovedveien nordover etter å ha sneglet oss igjennom Freetowns østre deler. Til nå har bilkøen ut av byen nesten ikke vært i bevegelse, og vi har brukt over en time på tre-fire kilometer gjennom denne bydelen. Abdulai øker hastigheten og manøvrerer i sikksakk i det han i likhet med den øvrige trafikken stadig skifter fil. Alle tuter både idet de foretar en forbikjøring og ellers. Jeg forteller Abdulai at det er strenge restriksjoner på bruk av horn i Norge. Han skjønner trolig ikke en fin hentydning og ser på meg og ler: nordmenn er et pussig folkeferd.

Etter en stund tar Abdulai av fra hovedveien, og vi befinner oss plutselig i en annen verden. Etter bare noen hundre meter smalner grusveien idet den slynger seg innover under det tette løvhenget. Vegbanen veksler mellom vaskebrett og større og mindre hull og groper fylt av brunt vann. Abdulai passerer dammene med samme selvfølgelige sikkerhet og varsomhet som han unngår de største hullene. Vannet står som plogskjær ut fra forhjulene når vi passerer dammene på det dypeste.

Vi er på vei for å besøke et par landsbyer i Koya Chiefdom som ligger i den nordlige provinsen. I tillegg til Abdulai og meg selv er det den andre Abdulai som er prosjektkoordinator og feltarbeider Mohammed som er med på turen. Sammen har de ansvar for alle prosjektene på landsbygda. Blide, trivelige og kunnskapsrike fyrer.

Den første landsbyen vi skal besøke heter Madigba Bundu og er en av 15 landsbyer som FORUT støtter i Koya. Samarbeidet består av forskjellige tiltak innen jordbruk som utdeling av såkorn og opplæring innen helse med fokus på fødselshjelp og HIV/Aids-informasjon. Dessuten drives det fredsbyggende arbeid og kampanjer mot misbruk av narkotika og alkohol. En feltassistent har fast tilhold i en av landsbyene, slik det også er tilfelle med de andre områdene der FORUT har virksomhet. En gang i måneden kommer de inn til hovedkvarteret med sine rapporter. De er detaljerte og vitner om samvittighetsfull og arbeidskrevende innsats.

Sierra Leone: En gruppe kvinner kommer mot oss i en lang rekke. De synger en enstonig, monoton sang og beveger seg framover og i takt med sin egen sang. Kvinnene stanser et par meter foran oss og etter en stund stilner sangen.

Snart dukker den første landsbyen opp. Først enkeltstående hus, så husklynger og så en ryddet gate i skogen med hus på begge sider; kirkebygg og skole litt isolert fra bebyggelsen. Høner flakser over veien rett foran bilen. Jeg kunne ha veddet på at vi kjørte over dem alle, men samtlige dukker opp høyst levende på den andre siden. Barn i alle aldre med sparsom og ikke alltid helt ren og hel påkledning samler seg og løper hoiende og vinkende på bare bein etter bilen. Det vinkes også fra døråpninger der de noe eldre sitter samlet med en eller annen form for gjøremål: forberedelse til måltid, håndarbeid – eller bare sitter.

Landsby etter landsby dukker opp og forsvinner bak oss, alltid med samme oppmøte og oppmerksomhet fra fjærkre og mennesker. Så er vi der. Abdulai svinger inn til siden idet en gruppe kvinner kommer mot oss i en lang rekke. De synger en enstonig, monoton sang og beveger seg framover og i takt med sin egen sang. Kvinnene stanser et par meter foran oss og etter en stund stilner sangen. Vår feltarbeider, stasjonert i denne landsbyen, kommer bort til oss sammen med to eldre menn som tilhører lederskapet i byen. Sammen går vi mot et sted der noen bord er satt sammen i en rekke, og med stoler plassert i en halvsirkel foran som i et auditorium. Trærne i utkanten av plassen har store, fyldige kroner som kaster behagelig skygge over forsamlingen som er i ferd med å ta plass, de langveisfarende gjestene ved bordet og landsbyens egne i halvsirkelen.

Så er vi klare. En yngre møteleder utnevner byens lærer til tolk, ønsker alle velkommen og annonserer at vi starter med bønn. Først den muslimske, deretter den kristne. Hoder senkes, hender foldes, og en monoton mumling stiger fra forsamlingen. Møtelederen gir ordet til Abdulai som presenterer meg. Møtelederen presenterer så ledere og autoriteter både fra landsbyen og fra nabobyer. En etter en reiser de seg eller strekker en hånd i været og nikker alvorlig. Så kommer turen til meg.

Jeg understreker først at jeg fremfor alt er kommet for å lytte og lære og bringe kunnskap tilbake til Norge. Dernest gi uttrykk for de tanker vi der oppe i nord gjør oss når det gjelder det samarbeid vi har gående med denne og andre landsbysamfunn i området. Jeg understreker samarbeid, og at det er et samarbeid mellom to likeverdige parter, der deres innsats og bidrag er minst like viktig som det vi kan yte. Det innebærer at den støtte vi kan gi må være basert på befolkningens egne prioriteringer. De må selv være villige til å delta med egen tid og egne krefter. Det nikkes og det synes som om de alvorlige ansiktene lysner noe.

Vi diskuterer bærekraft: såkorn og frø må forvaltes slik at når den første avlingen høstes, legges nytt såkorn og nye frø til side slik at neste års avling er sikret. Den kunnskap og de ferdigheter som erverves ved den opplæring som gjennomføres både når det gjelder jordbruk og helse- og hygieneforhold må ikke stanse hos dem som læres opp, men må bringes videre til barn, barnebarn, naboer og venner slik at kommende generasjoner kan dra nytte av det og ha muligheter for selv å høyne sin livskvalitet.

Ordet er fritt. En etter en reiser de seg – den første en kvinne, flere tar ordet etter hvert. Uten unntak åpner de med å ønske oss velkomne, lyse velsignelse over oss og be Gud sørge for at vi kommer oss helskinnet hjem. Samtlige priser FORUT og det samarbeid som pågår i høye toner: det såkorn de har mottatt er av høy kvalitet og gir gode avlinger, og de skal sørge for ikke å spise opp alt. Den opplæring og de nye kunnskaper de har fått har allerede gjort dem til bedre bønder og endret deres innstilling på mange viktige områder. Det gis uforbeholdent uttrykk for at samarbeidet må fortsette. De er veltalende og formulerer med sikkerhet og sammenheng. En del av kultur og tradisjon som vi selv er i ferd med å miste.

Men problemene blir ikke stukket under en stol, og det er først og fremst boligforhold som understrekes. Noen svinger den ene armen i en nesten-sirkel for likesom å favne hele landsbyen: «Se selv hvilke forhold vi lever under. Se hvilke elendige bosteder vi har. Rebellene rev og brente alt under krigen – vi måtte bygge opp alt og midlene strakk ikke til bedre enn dette. Før krigen hadde vi det meste av det vi trengte. Nå har vi ingen ting.»

Andre problemer trekkes fram. De står i kø: sykdommer, mangel på skole, klær, sko og mat. Dårlige redskaper. «Vi er takknemlige for alt FORUT kan hjelpe oss med, og vi skal bidra med alt vi kan og har. Mr. Nils har rett. Vi må samarbeide, også med naboer og venner, vi skal gjøre alt!»

Og jeg sitter med en følelse av avmakt. De viser oss ubegrenset tillit og har forhåpninger, og det er så lite vi kan bidra med i forhold. Jeg orker ikke si til dem at vi ikke kan bygge hus eller gi dem mat og klær. Ikke engang til noen få og la de andre stå utenfor og se på. Det vil være kimen til misunnelse og lede til konflikter. Fredsbygging og konfliktløsning er jo også en del av vårt program.

Møtet går mot slutten og etter hvert takker vi for oss og bryter opp. På veien ut ser vi på et par av åkrene der risen er i ferd med å vokse seg til. Stolte bønder peker og forklarer. Vi svinger også innom skolen som er et stråtak holdt oppe av stolper og med 60 – 70 elever i en lang rekke. Jeg skriver «Nils» på et av de små svarte feltene som er igjen på tavla. De leser forsiktig: «Nails».

De fleste av møtedeltakerne og barn under «skolepliktig alder» følger oss helt til utkanten. De står og vinker etter oss idet vi kjører ut. Alvoret i ansiktene har veket plassen for smil. Barna følger oss vinkende i uryddig løp til vi er ute av syne. På vei mot neste landsby der folk venter på forsinkede gjester som kommer dit og skal formidle det samme budskapet.

Sierra Leone stab: I midten foran daglig leder Lucinda Amara. Bakerst til venstre prosjektkoordinator Abdulai Kargbo, bakerst til høyre sjåfør Abdulai og nr. to fra venstre foran feltarbeider Mohammed Touray.

Vi er tilbake i Freetown langt ute på ettermiddagen. Abdulai sjåfør bringer oss trygt og sikkert hjem. To dager etterpå er det ny tur, denne gang fire landsbyer – samme opplegg og samme tema. Vi er ikke hjemme før over 22.30 etter noen timers kjøring i mørket. De fleste biler vi møter bruker konstant fjernlys, noe som irriterer sterkt – inntil jeg oppdager at Abdulai gjør det samme.

Da er det vel slik det skal være!