På egne ben

Jenter på hybelhuset: De unge kvinnene har god støtte i fellesskapet.

Det er nok en overdrivelse å kalle det for et hybelhus. Det er snarere en form for kollektiv, huset der 38 jenter med nylig avsluttet yrkesopplæring har funnet et hjem. Felles for disse jentene er at de ikke har noe foreldrehjem der de kan bo, og det er utrygt for unge kvinner å bo alene i en storby som Bangalore. Enslige kvinner blir lett oppfattet som «fritt vilt». Det er APSA som stiller huset til disposisjon for dem. Huset består av to store sovesaler, kjøkken og bad. Sovesalene er to nakne rom der eneste møbel er en TV i den ene salen, mens det er låsbare skap til hver av jentene i den andre. Om kvelden ruller de ut stråmattene sine som de sover på.

Kjøkkenet er svært enkelt etter våre standarder, men hybelhuset har egen «husmor», og det serveres næringsrik mat hver dag. Hver lørdag kveld har jentene husmøte der de tar opp mulige uoverenskomster og plikter fordeles for neste uke. Oppgavene går på omgang og gjelder blant annet vasking og kjøkkentjeneste. På møtet diskuteres også problemer de måtte ha på jobben, familieplanlegging og livet generelt. På søndag har jentene fri, og dagen brukes gjerne til shopping.

Jentene er utdannet innen tekstilsøm, elektromontering og datakunnskap. APSA har sin egen arbeidsformidling, og det er ikke vanskelig å finne arbeidsplasser til ungdom som er utdannet ved APSAs yrkesskole. Ungdommene har fått godt ord på seg for å være faglig dyktige og ha god arbeidsmoral. APSA forlanger på sin side at jentene må få gå fra jobben til vanlig tid om kvelden og ikke bli tvunget til overtidsarbeid. Det betyr også at de får spist felles middag.

Den yngste på hybelhuset er 17 år, den eldste 21. Noen er foreldreløse, noen er barn av gatefamilier, noen har bodd på barnehjem hele livet. De som har familie, bidrar med økonomisk støtte så langt de klarer. Månedslønnen varierer fra 1500 rupier pr måned til 3600. Alle betaler 300 rupier pr måned for kost og losji, og de har inngått en kontrakt med APSA som går ut på at de er nødt til å spare noe av hver månedslønn. Den som hittil har spart mest, har 7000 rupier på bok. APSA fungerer som familie for jentene, og for at de skal få lov å til å gifte seg, må de ha spart minimum 12 000 rupier. Når en av jentene har funnet en mann hun ønsker å gifte seg med, sjekker APSA den mulige brudgommen og stiller den unge damen spørsmål som får henne til å reflektere over om hun har gjort et riktig valg.

Etter et år er det forventet at jentene finner seg et annet sted å bo, og det vanligste er at noen av dem går sammen om å finne et felles sted. Det gis mulighet for å forlenge botiden i hybelhuset med et år, men det andre året må de i så fall betale 500 rupier pr måned for oppholdet. Fellesskapet i hybelhuset er som et sikkerhetsnett for disse unge kvinnene som er i ferd med å skapet seg sitt eget, selvstendige liv.