Krigens spor

Navn: Sabina og Halil Coralic
Alder: 23 og 24 år
Fra: Bosnisk Krajina, Bosnia
Bosted: Lillehammer statlig mottak
Utdanning: Avbrutt etter grunnskolen
Status: 1. avslag på søknad om oppholdtillatelse

Fra Bosnia: Familien Coralic har flyktet fra Krajina-området.

Familien Coralic, bestående av mor, far og en liten sønn på ett år, kom til Norge for å søke asyl høsten 2002, og deres historie kan framstå som et eksempel på hvor vanskelig det kan være å overleve i en tidligere borgerkrigssone. Dessuten representerer denne familien en gruppe bosniske flyktninger som i særlig grad har falt utenfor medias søkelys. De valgte feil side i det avgjørende øyeblikk.

– Hvordan var situasjonen for dere før krigen i Bosnia brøt ut i mai 1992?
– Vi kommer begge fra bosnisk Krajina, det nord-vestlige hjørnet av Bosnia – som grenser mot Kroatia. Vi og våre familier bodde i våre egne hus i hver vår småby, jeg i Storlici sammen med mor, far og en søster, forteller Halil.
– Jeg bodde i Skokovi sammen med mor og en yngre søster og bror, skyter Sabina inn.
– Skokovi har en svært strategisk beliggenhet i Krajina, forklarer Halil. – For derifra kan du overskue store områder etter som den ligger på et høydedrag.

Indre strid
Muslimene var splittet i to parter da krigen brøt ut. Dette gjaldt særlig for bosnisk Krajina. Det store stridsspørsmålet gjaldt Bosnias uavhengighet som egen stat. Ved folkeavstemningen 28. februar – 1. mars 1992 stemte det store flertall av de bosniske muslimene for løsrivelse fra Jugoslavia. Allerede den 3. mars ble så Bosnia-Herzegovina proklamert som en uavhengig stat, og den 8. april ble denne beslutningen godkjent av EU.
– Vår fremste leder var Fikret Avdic. Han vant det regionale presidentvalget i Bosnia i 1991, men med støtte fra bosniske kroater ble i stedet Alija Izetbegovic innsatt som president. Avdic ble bosnisk utenriksminister, forklarer Halil.
– I mai 1992 brøt krigen ut. Fram til høsten 1993 var dette først og fremst en strid mellom den bosniske hæren, og lokale serbere. Disse ble også støttet av serbere fra kroatisk Krajina. Skokovi, Sabinas hjemby, havnet i sentrum for disse kamphandlingene. Etter hvert ble hele bosniske Krajina omringet av den føderale jugoslaviske hæren, forteller Halil.
Den store majoritet av Krajina-bosnierne, som støttet Fikret Avdic og hans parti, DNZ, ønsket ingen egen bosnisk-herzegovinsk stat. Tvert imot ønsket de å forbli en del av Jugoslavia, minus Kroatia og Slovenia, som allerede hadde proklamert sine egne stater i 1991. Alternativt ønsket DNZ at bosnisk Krajina ble en egen republikk innenfor en bosnisk føderasjon. Som en følge av dette begynte Avdic og DNZ å samarbeide med de bosniske serbernes representanter, Biljana Plavsic og Radovan Karadzic, noe som førte til full splittelse i den muslimske leiren.

Full krig mellom muslimene
– I september 1993 brøt det ut full krig i bosnisk Krajina mellom tilhengerne av Izetbegovic og Avdic. Denne måneden ble Skokovi, Sabinas hjemby, inntatt av den offisielle bosniske hæren under Izetbegovics ledelse. Både mine og Sabinas foreldre støttet Avdic og hans parti, DNZ, og nå ble vi overlatt til soldatenes nåde. 70-80 prosent av de muslimske kvinnene i Skokovi ble voldtatt eller mishandlet av soldatene, forteller Halil.
– Kvinnene, både unge og gamle ble tvunget til å utføre arbeid og tjenester for soldatene, fortsetter Sabina. – Jeg og sju-åtte andre jenter nektet å utføre slavearbeid. Som en følge av dette ble vi sperret inne i et av deres fengsler i to måneder. Her ble vi utsatt for systematiske overgrep fra våre fangevoktere.

Ny kjærlighet
– Hvordan traff dere hverandre?
– Vi traff hverandre for første gang i Kladusa 1993. Flyktninger fra landsbygda og mindre byer i Krajina ble innkvartert i en skolebygning der. En kan vel si at vi ble kjærester i denne tida, og vi holdt sammen i 4-5 måneder før våre veier skiltes igjen, forteller Halil.
– I oktober 1998 traff vi hverandre igjen, da var jeg på tur til Skokovi sammen med noen kamerater. Der møttes vi tilfeldig på en kafe. Og siden har vi holdt sammen. Ja, vi giftet oss i januar 2002.
– Hvordan overlevde dere krigsåra og tiden etterpå økonomisk?
– Flere humanitære organisasjoner opererte i Krajina. En familie på fire kunne få 4-5 kilo hvetemel, en liter olje, noe hermetikk og ett såpestykke i måneden. Varer som sukker, salt, kaffe og vaskepulver hadde vi ikke. På det svarte markedet kostet 25 kg hvetemel hele tusen D-mark, minnes Halil. – Mais var det nok av. Det dyrkes overalt i Krajina. Kjøtt var derimot reservert soldatene. Fisking i elvene var for risikabelt på grunn av minene som ble lagt ut.
Både Halil og Sabina ble frarøvet videre utdannelse som en følge av krigen. Da den tok slutt høsten 1995 var de 16-17 år gamle. Heller ikke var det jobber å få.
– De første årene etter krigen var faktisk bedre enn hva de siste årene har vært for oss, sier Sabina. - Fram til 1997 overlevde vi på humanitær hjelp og på kjøkkenhagen vår, men etter den tid har den humanitære bistanden krympet inn. Dessuten sender de emigrerte bosnierne mindre penger til sine familier i Bosnia nå enn hva de gjorde de første etterkrigsårene.
– Ble dere undertrykt av dem som i dag har makta i Krajina, Izetbegovics tilhengere?
– Ja, det største problemet i Krajina er fortsatt den interne konflikten mellom muslimene. Med serberne og kroatene har vi ikke lenger noen problemer, forklarer Halil.
– De som støttet Avdic blir diskriminert på alle måter. Ikke bare blir vi nektet arbeid, men vi får heller ikke de nødvendige dokumenter for å kunne bygge hus, for å drive forretninger og slikt. Dessuten blir vi nektet adgang til moskeen. Vi betraktes som serbere – fordi Avdic inngikk avtaler med serberne under krigen.
– Halil har blitt både overfalt og arrestert flere ganger, skyter Sabina inn. – Like før vi valgte å dra til Norge fant jeg ham blodig og forslått i ei sidegate. Vi er også blitt angrepet i vårt eget hus. Tidligere var det politiet som var verst. Halil er blitt arrestert og banket opp av politiet flere ganger, opp til en måned om gangen har de holdt ham, i varetekt, sier Sabina. – Nå er det i grunnen andre sivile som er verst, og vi må ha beskyttelse av politiet.
– Da jeg ønsket å anmelde det siste overfallet, sa politisjefen til meg at det var best for alle parter at vi flyttet fra Krajina, sier Halil.

Valgte Norge
– Hvorfor valgte dere Norge som reisemål?
– Vi hadde møtt andre bosniere som var bosatt i her og som kom tilbake til Krajina på ferie. De ga oss et veldig positivt bilde av Norge. Derfor betalte vi menneskesmuglere for å ta oss illegalt gjennom Europa. Tre dager varte reisen, gjennom Kroatia, Slovenia, Østerrike og Tyskland fram til Skandinavia. Ved grensepasseringene gikk vi til fots i mørke – utenom kontrollpostene. Med vår seks måneder gamle sønn i armene. Så ble vi plukket opp igjen på den andre siden av grensa, forteller Halil. – Slik kom vi helt fram til Oslo sentralstasjon.
– Jeg antar at dere også har fortalt UDI historien deres i asylintervjuet?
– Nei, vi fikk aldri forklart noe særlig om bakgrunnen for at vi ønsker å søke politisk asyl i Norge. Under intervjuet sa plutselig tolken at de hadde nok informasjon, og det var det, sier Sabina.
– Dere har allerede fått det første avslaget?
– Ja, det kom den 25. april og var et sjokk for oss. Nå har vi anket vedtaket inn for Utlendingsnemda. Det vi aller mest skulle ønske nå, er at vi fikk en mulighet til å framlegge saken vår personlig for nemda, avslutter Halil. - For vi har ingenting mer å reise tilbake til i Krajina, fastslår Halil alvorlig.