Hvor står fredsprosessen?

Fredsprosessen står ennå i stampe. Nyhetsbildet preges av økende spenning i øst hvor muslimene er på krigsstien etter at flere ungdommer er forsvunnet. I nærheten av Trincomalee har tamiltigrene etablert en ny leir midt blant hærens leirer. Til tross for sterkt press nekter de å legge den ned. Det har vært en periode med en rekke drap av LTTEs politiske motstandere. LTTE tar ikke på seg noen skyld for disse drapene, men mange mener at det er de som står bak en vesentlig del av dem. De aller ferskeste opplysningene er at de norske forhandlerne nå aner en mulighet for enighet om vesentlige, vanskelige punkter. Det er derfor håp om en positiv utvikling.

I slutten av august satt LTTEs juridiske rådgivere sammen i Paris for å drøfte det siste forslaget til indre selvstyre i nord og øst. Det er ventet at de vil ha en rekke innvendinger til forslaget, og svaret fra tamiltigrene vil ikke foreligge før i september. Partene har imidlertid selv tro på at de igjen vil samles rundt forhandlingsbordet denne høsten, kanskje i oktober. Det er ennå ikke mulig å ha noe som helst perspektiv på hvor lenge denne konflikten vil være i forhandlingsmodus. Selv de mest optimistiske innser at det kan ta år før man er klar til å undertegne en endelig fredsavtale. Det er like åpenbart at den trinnvise forhandlingsstrategien som er valgt, er den riktige. Noen vesentlig forsoningsprosess foregår ennå ikke i dette landet.

JVP gjennomfører en storstilt plan med offentlige møter og en protestmarsj helt fra Galle til Colombo. De protesterer mot «de tre tigrers» forsøk på å dele landet. (De grønne tigrene er regjeringen, de sorte er tamiltigrene, og de hvite er de norske forhandlerne.) JVP og president Kumaratungas opposisjonsparti SLFP har i månedsvis forhandlet om en samarbeidsavtale. De har ennå ikke kommet fram til noen form for enighet. Så lenge de ikke kommer fram til enighet vil statsminister Wickramasinge sitte trygt med regjeringsmakten.

På kanten av et stup som stadig blir høyere
Da fredsprosessen kom i gang for mer enn ett og et halvt år siden, var en viktig årsak den skakkjørte økonomien i sør og den utarmede situasjonen i nord og øst etter 20 års krigshandlinger. Land og folk var rett og slett lei av krig. Hva har så skjedd i løpet av de 18 månedene som har gått siden da? Landets økonomi viser alle tegn til bedring. En forventer en samlet økonomisk vekst på 5,5 % av BNP i år. Myndighetene har også fått kontroll med inflasjonen, og de ulike indeksene antyder en prisvekst på 6 – 8 %. Aksjekursene peker rett til værs, og kilder på børsen antyder en samlet oppgang på 50 % i år. Eksportindustrien gjør det bra (samlet økning på 23 % i første halvår), og selv gummieksporten som ikke har gitt fortjeneste på lenge opererer med 15 % økning av eksport for første halvår. Turisttrafikken har gitt en økt inntekt til landet med 28 % første halvår. Importen har ikke økt tilsvarende (8 %) og landet har derfor økt sine reserver av utenlandsk valuta første halvår. Utenlandsgjelden,, både den private og den offentlige er selvfølgelig svimlende, og det er ingen tegn til at den vil minke i tiden som kommer. Det er igjen en økende interesse for investeringer fra andre asiatiske land. SARS-viruset er allerede glemt, og den asiatiske økonomien er på vei oppover. Løftene om 4,5 milliarder dollar i en fireårsperiode i ny støtte til landets fredsprosess fra Tokyo-møtet vil også bidra til å øke utenlandsgjelden. Mye av det som er lovet er i form av myke lån med lav rente.

Den srilankiske økonomien viser klare tegn til forbedring. Et sammenbrudd i fredsprosessen vil imidlertid fort endre denne situasjonen. Derfor er det riktig å beskrive situasjonen som en skjebnetime hvor man står ute på et stup og høyden ned blir stadig større.

Den som har, skal få
Det er som kjent ikke en selvfølge at økt velstand medfører en bedret situasjon for de fattige. Dersom veksten ikke følges opp med fattigdomsbekjempende tiltak, blir bare ulikhetene større. Det er få tegn som tyder på at den bedrede makroøkonomiske situasjonen kommer de fattige og da særlig i nord og øst til gode. Paradoksalt nok har risavlingene i år vært rekordstore, men dermed har også prisen på ris rast nedover. Til tross for god avling får dermed bøndene ikke nok penger for sine produkter til å dekke de lån de har tatt opp for å investere i såkorn og materiell. Billig, importert ris er med på å forverre prissituasjonen. Bøndene presser nå myndighetene til å sette en garantert minstepris på ris, men Verdensbanken er selvfølgelig ikke glad for dette.

Nord og øst henger igjen
Rett etter våpenhvilen strømmet representanter for næringslivet og myndighetene nordover for å vise sin vilje til å delta i oppbyggingen. Det har blitt med det. Det private næringslivet vurderer nok risikoen ennå som for høy. Det finnes ingen nyetableringer. Mange skylder på regjeringens motvilje mot å bidra med ulike kompensasjoner for de tap mange har lidd etter 20 år med krigshandlinger. Etter 18 måneder med våpenhvile er det derfor riktig å si at våpenhvilen har bidratt til en forsterkning av ulikhetene i nord og sør. I nord står det meste ennå stille, mens i sør går hjulene for fullt. Hva dette kan bety for den videre fredsprosessen, er ennå for tidlig å si. Lite av de pengene som donorene bevilget på møtet i Oslo den 25. november i fjor har blitt overført (det er visstnok bare Norge og Japan som har bidratt med midler), og Verdensbanken brukte lang tid på å sette opp sine strukturer til å styre kapitalstrømmen i fondet. Det er åpenbart at tamiltigrenes skuffelse over at dette ikke virket ble en av de viktigste årsaker til at forhandlingene måtte ta en pause. Det virker som om folk nå bare venter på at et interimsstyre, ledet av tamiltigrene, skal komme i stand og overta styringen i nord og øst. Hva slags styresett dette vil bli, er det ingen som kan svare på i dag.

Fred for alle pengene?
Mange observatører stiller seg uforstående til det sterke fokuset på investeringer i fred som begge parter er opptatte av. Det er riktig å stille spørsmålet om bedre elektrisitetsforsyning og bedre veier vil skape fred, eller om ikke freden i større grad burde bygge på en forsoning og tilgivelse mellom de partene i konflikten som i løpet av de siste 20 år har drept 65 000 mennesker.