Fra tiggere til fagarbeidere

Nytt liv: Nithya, Stella og Umashankari – tre unge kvinner som har fått et nytt liv hos APSA.

Selv sitter jeg sammen med en av lederne for APSA og venter. Sheila Devaraj virker som en magnet på barna, som kommer bort til henne for å slå av en prat. Alle har sin egen historie. Sheila gir meg små bemerkninger etter hvert som de kommer og går. En ung mann slår seg ned en stund. Han kan engelsk, så jeg får fulgt med på samtalen. I syv år bodde han på Nammane og endte med fagbrev i tekstilsøm. I 1996 ble han ansatt i tekstilindustrien. Nå er han arbeidsformann og har en lønn på 9000 rupier i måneden. Det er like mye som en mellomleder hos APSA har. Han er tydelig glad for å treffe Sheila og forteller at han pleier å stikke innom Nammane 3-4 ganger i året.

Det bemerkelsesverdige ved staben hos APSA er den åpenhet de møter barna med. Utgangspunktet er svært forskjellig hos dem. Noen har aldri gått på skole når de kommer til Nammane, noen har litt skolegang bak seg, noen har spesielle lærevansker. Det ser ut til å være helt akseptert, og i innføringsklassene finner vi derfor barn i ulik alder. Felles for dem alle er at de har en tung bagasje å dra med seg, og derfor brukes det også mye tid på terapi og samtale med barna.

Etter forestillingen med sang, dans, teater og taler, får jeg anledning til å snakke litt mer med tre av de eldste jentene som bor på Nammane. Den første som forteller sin historie, er Stella på 19 år. Hun var svært nedbrutt da hun kom til APSA, og det tok lang tid før hun åpnet seg og kunne snakke om barndommen. Nå er det lenge siden hun har snakket om seg selv, men hun sier at det er helt greit å gjøre det.

Hun bodde sammen med foreldre og fire søstere. De var fattige, men hadde sitt eget hus. Moren var mye syk, og faren tvang småjentene til å arbeide. Da hun var syv år, plukket hun søppel sammen med søsteren på ni. De sorterte ut filler, som det gikk an å selge, og dagsinntekten var på rundt 12 rupier. Faren tok pengene og sendte dem ut på gaten igjen for å tigge mat. Fikk de ikke nok, vanket det både skjenn og juling, og moren fikk også gjennomgå.

Moren ble sykere og sykere. Det var noe i hodet som måtte fjernes, sier Stella. Til slutt havnet hun på sykehus. Alle døtrene sto moren svært nær, og de tigget for å kunne gi henne litt ekstra, som den søte kjeksen hun var så glad i.

Mens Stella forteller dette, triller tårene. – Til slutt ble mor helt omtåket i hodet. Så døde hun, sier Stella. I mellomtiden hadde faren solgt huset, enda han egentlig ikke hadde lov til det. Døtrene skulle ha signert på salget. – Noe av det siste mor sa til oss, var: Ta tilbake huset. Det er deres.

Huset var blitt solgt til en onkel. Jentene hadde ikke noe sted å gjøre av seg etter morens død, så de oppsøkte onkelen, men han jaget dem på dør med et langt kosteskaft. Dermed havnet jentene på institusjoner. Stella som er nest yngst, tok vare på lillesøsteren sin, og sammen fikk de et godt hjem på Nammane.
– Jeg er veldig glad for at jeg har fått en yrkesutdannelse av APSA, sier Stella stille. De to eldste søstrene er gift, og Stella selv vil også gjerne gifte seg. – Hva tenker du om faren din? spør jeg.
– Jeg er jo glad i ham, svarer Stella, – men jeg kan aldri være sammen med ham.

Nithya (21år) har aldri sett moren sin. Hun døde under fødselen, og faren døde da Nithya var bare fem år. Farmor sa at han var reist bort. Hun husker at det lå blomster på kroppen hans, men trodde likevel at han skulle komme tilbake. Ntihya vokste opp hos den blinde bestemoren sin og måtte hjelpe henne mye. Seks år gammel ble hun hushjelp. Arbeidsgiveren behandlet henne ille og helte blant annet kokende vann på henne hvis hun var «uskikkelig». I to-tre år jobbet hun for denne damen uten noen gang å få noen lønn før farmoren flyttet henne til et annet hus. Her jobbet hun i fem år. Mannen i huset drakk og slo henne, og hun fikk aldri noen egne penger. Da fruen i huset stakk av med en annen mann, ble Nithya plassert i enda et nytt hus. Her ble hun seksuelt trakassert av mannen, og da stakk hun av. Hun kjente en dame i nabolaget som hun søkte ly hos, og denne damen fikk henne til APSA.

– Jeg ville bare dø, sier Nithya og bretter og bretter på avisen foran seg, – men hos APSA fikk jeg livsmotet tilbake. Her traff jeg andre barn som hadde hatt det enda verre. Nå vil jeg gjerne være med å hjelpe barn selv, avslutter Nithya, som snart vil få fagbrev som tekstilarbeider.

Nitten år gamle Umashankari har begge foreldrene i live. De lever i slummen og er takknemlige for at datteren har fått bo og gå på skolen hos APSA. Nå er hun ferdig med yrkesutdannelsen. Umashankari forteller at hun har to brødre, men det som er så veldig trist er at lillebroren ble plutselig syk for åtte måneder siden. Han mistet bevegeligheten og er nå lam fra livet og ned, bare ni år gammel, men hodet er i orden. Umashankari bor på hybelhuset til APSA og jobber som elektronikkarbeider. Hun tjener 2000 kroner i måneden og prøver å støtte familien så godt hun kan, men har dårlig samvittighet for at hun ikke er hjemme og hjelper til. Om tre måneder har hun bodd et år på hybelhuset, og da vil hun flytte hjem.

APSA har vært på besøk hos familien for å se om de kan bistå med noe. Nå skal gutten undersøkes på sykehus for å få en sikker diagnose. Den medisinen han går på nå, er svært dyr, slik at foreldrene må hoppe over å gi
ham medisinen noen ganger. Umashankari er svært ulykkelig, men med sin faste jobb kan hun i hvert fall bidra med noe.