FORUT logo
Om FORUTPolicyKontaktPresseNyheter som RSS
Hjem Stilling ledig Nyheter 2010 2009 2008 2007 2006 2005 2004 2003 Prosjektland Temaer Kampanjer FORUTs barneaksjon Indrani Bakgrunnsstoff Bilder Fortellinger Spill, oppgaver, oppskrifter Fra barnehager og skoler Skoleløpet Kampanjenyheter Støtt FORUT FORUT-partner FORUT prosjektpartner FORUT-nytt/Publikasjoner English Nettbutikk Lenker

Home > Nyheter >  Født i frykt

Født i frykt

Like før Samir Suleiman Hassan kom til verden i en kurdisk landsby nord i Irak i 1963, oppholdt hans mor seg i en grotte oppe i fjellene. Mens mennene kjempet, var hun og andre kvinner, barn og gamle på flukt fra regjeringshærens soldater. Det første store kurdiske opprøret mot det irakiske regimet hadde startet i 1961 og var støttet av Iran.
- Jeg husker at min mor en gang fortalte at «du ble født i frykt», sier Samir.
28.03.2003
Steinar Skjervø
– Skuddsalver er de første lydene jeg kan huske, sier den 39-årige sivilingeniøren. Han kommer fra et av verdens mest urolige og ustabile områder, Kurdistan. Kurdistan ligger inneklemt mellom tyrkere i vest, kaukasiske folk i nord, persere i øst og arabere i sør. Kurderne utgjør en folkegruppe på over 25 millioner mennesker, men har aldri hatt sin egen stat. 4,5 millioner av dem bor i Irak og utgjør omtrent 20 prosent av befolkningen der.

Samir Suleiman Hassan


 
Alder: 39 år
Fra: Dohuk i Nord-Irak
Utdanning: Sivilingeniør
Favorittmat: Orientalsk mat
Interesser: Lese, tegne, skrive dikt
Musikk: Kurdisk, persisk og tyrkisk musikk
Status: Midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse, men uten rett til familiegjenforening.

– Siden 1961 har det skiftet mellom fred og krigstilstand i vårt land, forteller Samir. – Mellom 1970 og 1974 hadde vi en god periode, men i 1974 brøt det ut et nytt kurderopprør, støttet av USA, Israel og Iran. I 1975 inngikk Saddam Hussein en avtale med sjahen av Persia om at Iran skulle få tilgang til Shatt-al-Arab, den store elvefloden som dannes etter at Tigris og Eufrat møtes i det sørlige Irak, hvis sjahen stanset all støtte til kurderne. Dermed sto vi alene.

– Hva skjedde så?
– Hevnkampanjer, terror og deportasjoner rådet grunnen. Mange kurdere ble deportert til ørkenen i det sørlige Irak, særlig de som levde i områdene rundt Kirkuk. Kirkuk er den viktigste oljebyen i Irak, forklarer Samir.
Samir Suleiman Hassan er en hyggelig og kunnskapsrik mann. Hans kunnskaper om Midtøsten og kurdernes historie imponerer. Han snakker kurdisk, arabisk og norsk. Uanstrengt tegner han et perfekt kart over Irak. Grenser, befolkningsmønster og politiske fløyer blir forklart.

– Så fikk vi en relativt fredelig periode igjen fra 1980 til 1988. I 1980 stod Saddam fram på direktesendt TV og rev i stykker den tidligere avtalen med sjahen av Persia. Deretter gikk han til krig mot Iran, og det betød at den irakiske hæren ble overført fra Kurdistan til grenseområdene i sør.

– Men Saddam kom tilbake?
– Ja, med gass. Etter at krigen med Iran var avsluttet i 1988 startet han en kampanje som han kalte Al Anfal. I Koranen defineres dette som en utryddelse av dem som blir til overs når alle de rettroende er talt opp. 182 000 kurdere ble drept i denne kampanjen. Flere landsbyer ble gasset, og den 16. og 17. mars i 1988 døde fem tusen mennesker i Halabja som en følge av et gassangrep.

– Hvor befant du deg på denne tiden?
– Jeg avsluttet min universitetsutdannelse i Arbil i 1986, og fra da av og fram til Al Anfal var over oppholdt jeg meg i fjellene i Nord-Irak. Etter Al Anfal utlovte Saddam et generelt amnesti til kurdere som hadde kjempet imot han, og dette kom også meg til gode, men som kurder fikk jeg ikke tillatelse til å arbeide som sivilingeniør, forklarer Samir.

– Så kom Golf-krigen og et nytt kurdisk opprør?
– Under Golf-krigen i 1991 oppfordret George Bush kurderne i nord til å gjøre opprør. Dette startet i Ranya ved den iranske grensen den 8. mars og spredte seg svært raskt til de andre større kurdiske byene. Selv oppholdt jeg meg på dette tidspunktet i Kirkuk, som ble inntatt av kurdiske styrker i løpet av få dager, minnes han. – Jeg husker at jeg måtte skifte klær i en fei, slik at de kurdiske styrkene skulle forstå at jeg var kurder selv, fortsetter Samir. – Som ingeniør fikk jeg så i oppgave å tolke kart og identifisere viktige bygninger for dem. Særlig bygninger hvor Saddams sivile og hemmelige politi holdt til, forklarer han.

– Men så ble dere sviktet igjen?
– Ja, da Saddam skjønte at USA ikke ville gripe direkte inn i kurdernes kamp, slo han tilbake etter at hans styrker var kastet ut av Kuwait, og de alliertes felttog var over. Dermed ble de kurdiske byene gjenerobret med helikoptre, tanks og artilleri, og hundretusener la ut på flukt i fjellene. Da ble imidlertid USA tvunget til å gripe inn, og Saddams styrker trakk seg til slutt ut fra områdene nord for den 36. breddegrad – den såkalte flyforbudssonen, forteller Samir.

– Og siden har kurderne i det nordlige Irak vært selvstyrte?
– Ja, og særlig var perioden fra slutten av 1991 og fram til 1994 en veldig optimistisk tid for oss. I 1992 holdt kurderne også sine første demokratiske valg noensinne, fastslår Samir, men i 1994 fikk vi en borgerkrig mellom tilhengerne av de to største partiene, PDK og PUK. Det endte i 1996 med at kurdernes selvstyrte område ble delt i to. PDK har kontrollen i nordvest med Arbil som hovedstad, og PUK i sørøst med Sulaymania som hovedstad, forklarer han.

– Men selv valgte du til slutt å forlate hjemlandet ditt?
– Ja, det skyldtes i hovedsak de politiske stridighetene og ubehageligheter og trusler i forbindelse med det. Dessuten var det heller ikke mulig for meg å få et skikkelig arbeid i Kurdistan. Jeg jobbet i noen år for den internasjonale hjelporganisasjonen CARE, men etter at dette oppdraget tok slutt valgte jeg å dra vestover, minnes Samir.
– Det var ikke med lett hjerte jeg forlot min familie i Kurdistan, men jeg kunne ikke se noen framtid for meg der. Så i 1997 tok jeg meg over grensen til Tyrkia, forteller han.

Vaktmesterassisten: Sivilingeniøren fra Kurdistan arbeider som vaktmesterassistent i Olympiaparken på Lillehammer.
Sommeren 1999 kom Samir Suleiman Hassan til Norge som asylsøker. Siden har han vært bosatt ved FORUTs asylmottak i Lillehammer. Etter tre måneder ved Lillehammer Voksenopplæringssenter var han i stand til å kommunisere på norsk uten tolk. Siden våren 2000 har sivilingeniøren vært ansatt som vaktmesterassistent i Olympiaparken.
– Der har jeg hatt hyggelige kolleger og en god tid, sier Samir, men nå skal det skjæres ned, og derfor må jeg slutte om en ukes tid, sier han ettertenksomt.

– Hvorfor valgte du Norge?
– Det var helt tilfeldig. Etter å ha oppholdt meg en stund illegalt i Tyrkia, kom jeg meg til Tyskland og søkte politisk asyl der. Jeg hadde en grunn til å håpe på det, etter som 5000 kurdere som hadde jobbet for den amerikanske hjelpeorganisasjonen OFDA fikk asyl i USA. Men ifølge tyskerne fantes ikke navnet mitt i CAREs sentralarkiv i Jordan, og jeg fikk avslag på søknaden min, sier Samir og forsøker å skjule en viss bitterhet. – Da tok jeg meg over til Sverige, men der oppdaget de at jeg allerede hadde søkt asyl i Tyskland, og på bakgrunn av Dublin-konvensjonen nektet de å behandle min asylsøknad. Derfor reiste jeg videre til Norge og søkte om asyl her. UDI oppdaget at jeg kom fra Sverige og sendte meg tilbake dit, og svenskene sendte meg videre til Tyskland, forteller Samir.

– Men du kom tilbake?
– Ja, første gang hadde jeg reist på falske dokumenter, med en falsk identitet. Nå besluttet jeg meg for å gjøre et nytt forsøk i Norge. Jeg la alle kortene på bordet og fikk midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse.

– Men du har familie i Kurdistan, og disse får du ikke gjenforening med?
– Nei, den 27. februar 2000 bestemte norske myndigheter uten forvarsel at kurdiske asylsøkere fra Nord-Irak som en regel ikke lenger skulle få rett til familiegjenforening. Dette vedtaket ble gjort gjeldende for omkring 4000 kurdiske asylsøkere i Norge på det tidspunktet, og det var et sjokk for oss. Selv har jeg kone og fire barn mellom 5 og 14 år som bor i Dokhut i det nordlige Irak. Den yngste har jeg aldri sett, han lå i mors mave da jeg dro, sier Samir med en viss tilkjempet ro.

– Hva visste du om Norge før du kom hit?
– Ingenting, smiler Samir, men jeg regnet vel med at Norge ikke var så forskjellig fra Sverige.

– Men du hadde forventninger?
– Ja, selvfølgelig. Disse var jo at jeg skulle få oppholdstillatelse og dernest bli gjenforent med min familie i Nord-Irak. Videre hadde jeg håpet på å bestå de nødvendige språktester, slik at jeg kunne kvalifisere meg til å arbeide som det jeg er utdannet til, sivilingeniør innenfor bygg og anlegg.
– Hva savner du mest fra hjemlandet ditt?
– Det er selvfølgelig barna mine, svarer Samir.
– Hva synes du er det rareste med Norge?
– Kanskje det at nordmenn flest har problemer med å forstå fleip!
– Hva er den største forskjellen mellom Norge og Kurdistan?
– Dere er så rolige her i Norge. Dere snakker mye lavere og roligere enn hva folk gjør i Kurdistan. Og så stoler dere på folk. Dere viser respekt overfor den dere snakker med på en annen måte enn hva jeg er vant til. Ikke minst er det mye mindre forskjell mellom sjefen og de ansatte.
– Er vi naive?
– Nei, ikke naive, men kanskje litt godtroende av og til, smiler Samir.

– Hva er mest likt mellom Norge og Kurdistan da?
– Ja, det er fjell og daler det, svarer Samir kjapt.
– Du har nå vært i Norge i over tre år, men framtida er fortsatt usikker?
– Ja, det er en veldig vanskelig tilværelse å gå slik. Jeg har nettopp vært i Oslo for å undersøke muligheten for en jobb der, men problemet er å finne brukbar bolig. Jeg fikk tilbud om en liten hybel, mye mindre enn rommet mitt her på mottaket. Fire tusen kroner skulle de ha for det lille kottet, sukker Samir oppgitt. – Nei, jeg vet virkelig ikke hva framtida vil bringe, men jeg tviler på at jeg noensinne vil vende tilbake til Irak. Der vil jeg kun gå rundt og frykte for mitt liv, avslutter Samir. Blikket hans hviler liksom på et punkt i det fjerne, en tristhet anes i de brune øynene hans.

Fakta om Kurdistan:


Landområde i Midtøsten i grensestrøkene mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia, overveiende befolket av kurdere.
Befolkning: Ca. 15 millioner (Iran ca 5 millioner, Tyrkia ca 5,9 millioner, Irak ca 3,5 millioner, Armenia ca. 100 000, Syria ca. 150 000)
Språk: Kurdisk, et indoeuropeisk språk i den iranske språkgruppen
Religion: Islam
Historie: Landet ble delt etter første verdenskrig. I Sèvres-traktaten, som ble undertegnet i 1920, ble staten Kurdistan anerkjent, men traktaten ble aldri ratifisert. Kurderne som etnisk og språklig folkegruppe er derfor statsløse. Kurdere i Tyrkia, Iran og Irak har blitt forfulgt og presset til å la seg assimilere. Irakiske angrep var spesielt harde under Iran-Irak-krigen og Golf-krigen. Under Golf-krigen i 1991 gjorde kurderne i Irak opprør mot Saddam Hussein. Opprøret ble slått ned, og titusener av kurdere flyktet til Iran og Tyrkia. Mange døde av sult og utmattelse.

Kilde: Caplex og Encyclopedia Britannica
dot

Neste artikkel:

Forrige artikkel:

Innsamlingskontrollen

FORUT, Solidaritetsaksjon for utvikling
Boks 300, 2803 Gjøvik, Tlf: 611 87400, Fax: 611 87401, E-post: forut@forut.no
FORUTs kontonr: 7220.05.36348

Dette nettstedet er muliggjort med støtte fra NORAD