Fem år i mottak

1999: Året bringer dem krig i Kosovo, midlertidig kollektiv beskyttelse, bilulykke med nakkeslengskade for far og ei datter, Fatlinda.
2000: Nye søknader om opphold, avslag, anker og et år i uvisshet og frustrasjon.
2001: Arlind, sønn nummer to, kommer til verden i mai. Helsa skranter for begge foreldrene – senvirkninger etter bilulykka og psykologisk stress bringer dem i nærkontakt med norsk helsevesen.
2002: I januar blir de først til å nyte godt av desentralisert mottak og flytter inn i sin egen leilighet. Bosituasjonen bedres betraktelig, men uvisshet og angst for uttransportering sliter fremdeles. Hverken Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda kan svare på spørsmål om hvor saken står. Den synes nærmest glemt.
Oktober 2002: Familien får oppfylt sitt ønske om personlig å få legge fram sin sak overfor Utlendingsnemda. Tårene renner, både fra mor, far og fra nemndas medlemmer.
November 2002: Utlendingsnemnda omstøter UDIs negative vedtak, og familien Selmoni får sin etterlengtede oppholdstillatelse med bosettingsrett.
15. august 2003: Familien Selmoni flytter fra sin leilighet under Lillehammer mottak - til sin nye bosettingskommune, Marker i Østfold. Etter fem lange år i mottak venter et «nytt liv» under mer normale forhold.

Hajriz og Ibadete Selmoni fra Kosovo forlater mottaket på Lillehammer etter å ha bodd der i fem år, like lenge som mottaket har eksistert.: Et albansk vennepar fra mottaket, Drita og Bibe Biba, er kommet for å ønske lykke til. De har selv nettopp mottatt bosettingsvedtak etter å ha bodd to år på mottaket. Bakerste rekke: Camil Kadribegovic og Steinar Skjervø (ansatte). I midten fra venstre: Hajriz Selmoni med sønnen Arlind på armen, Ibadete Selmoni, Drita Biba og Bibe Biba med sønnen Andri på armen. Foran: Fatlinda og Arbias Selmoni.