Entreprenører for staten eller selvstendige aktører

Organisasjoner som FORUT, Kirkens nødhjelp, Røde Kors og Norsk folkehjelp har lange tradisjoner for å drive utviklingsarbeid i land i Sør, og en betydelig del av denne virksomheten er drevet med statlige penger. Bakgrunnen for dette er blant annet at organisasjonene har tatt med seg en betydelig egenverdi inn i dette arbeidet i egenskap av å være engasjerte, dyktige og troverdige endringsagenter i forhold til fattigdom og konflikt. Vil regjeringa virkelig kvitte seg med denne ressursen?

 

Ved siden av innholdet i utviklingsmeldinga er det også en annen årsak til å stille dette spørsmålet, og det er et økende press på at organisasjonene skal drive arbeid med dokumenterte effekter. Dette har problematiske implikasjoner. Det har selvfølgelig – og med rette – hele tida blitt stilt kompetansekrav til arbeidet vi har gjort. Men de siste åra har disse krava blitt skjerpa og har endra karakter. Denne endringa har innebåret et fokus på effektiviteten til våre prosjekter og arbeidsmetoder – et fokus vi har tatt imot med åpne armer fordi vi alle vil gjøre en best mulig jobb. Imidlertid er det en fare for at dette fokuset – med fokus på evalueringer og dokumenterte effekter – potensielt kan redusere oss til entreprenører for staten, til hvilke som helst konsulenter for norske myndigheters målsettinger. Med andre ord: Vi står i fare for å miste vår egenart. Samtidig står norsk utviklingshjelp i fare for å miste sitt mangfold! Hvis alle skal gjøre det samme, hva vil da være forskjellen på FORUT og Kirkens nødhjelp eller Redd Barna? Det er en fare her for at man kaster barnet ut med badevannet, og ender opp med en situasjon der mangfoldet er borte i utviklingsarbeidet, der alle gjør nøyaktig det samme.

 

I tilleggtil mangfoldstår våre organisasjoner for en annen viktig verdi på utviklingsfeltet, nemlig å opprettholde den store oppslutningen utviklingshjelp har i Norge. Stortinget bevilger hvert år opp mot én prosent av bruttonasjonalproduktet til bistand. Dette er mye penger, og forutsetningen for at politikerne kan vedta dette hvert år, er at folk er enige i at dette er en fornuftig bruk av penger. Her spiller de frivillige organisasjonene en viktig rolle i og med at vi, gjennom vårt mangfold og vår nærhet til folk, fungerer som en konstant påminnelse om at vi alle har et sosialt og moralsk ansvar for at folk verden over har muligheten til å leve liv preget av fred og frihet, og ikke mangler grunnleggende menneskerettigheter. Det blir viktig framover å overbevise norske myndigheter om at vi fortsatt må spille en viktig rolle for å gjøre verden til et bedre sted for verdens fattige.