Dagbok fra Jaffna

Endelig har jeg klart å få satt meg ned i et fredelig hjørne for å skrive til deg. Jeg har så mye å fortelle om det som har skjedd de siste månedene i Jaffna. Har tenkt at jeg skulle ha skrevet for lenge siden, men noe har alltid kommet i veien. Men nå er jeg altså her!

 

I løpet av en og samme dag kan vi gå fra å være optimistiske og glade og se positivt på livet, til å bli redde og frykte at det verste kan hende. Jeg kan se på ansiktene til folk at marerittene de har vært gjennom, stadig kommer tilbake og gjør dagen mørk og trist. Morgenavisenes ulike overskrifter får folk til å spekulere i hva som vil skje i dag.

 

Tilgangen til en del viktige matvarer er bedre enn i fjor. Ris og grønnsaker er det lett å få tak i, men prisene er høye. Batterier vi trenger til lommelykter osv er umulig å få tak i. Det er ikke lenger lov å selge slike, og da blir det vanskelig når strømmen går, noe som skjer flere ganger hver eneste dag, men mest om kvelden. Paradoksalt ser det faktisk ganske fredelig og hyggelig ut når parafinlampene blir tent i husene! Snakk om synsbedrag! Portforbudet er nå fra kl. 21.00 – 4.30.

 

Å få tak i bygningsmateriell og glassfiber er fortsatt en utfordring for hjelpeorganisasjonene. Å få tillatelse til å reise fra Jaffna er et annet stort problem vi må leve med. Ingen kan reise uten å ha fått grønt lys fra myndighetene. Tillatelsen gis for 90 dager av gangen. Skal tillatelsen utvides, må du søke på nytt. De som kom til Jaffna, fikk også en 90 dagers tillatelse tidligere, men dette har blitt redusert til 30 dager. Ryktene sier at at det nå vil bli redusert til 10 dager. Det betyr at vi må bruke masse tid på hele tiden å fornye og søke om reisepass for våre ansatte som skal reise til Colombo på nødvendige møter og seminarer. Å få besøk fra hovedkontoret blir heller ikke lett når det er så vanskelig å få innreisetillatelse og besøket må planlegges lang tid i forveien.

 

For tida pågår det rishøsting i Jaffna. Det er et vakkert syn når bøndene kommer kjørende hjem med oksekjerrene sine i skumringen. Parafinlampene svinger hit og dit og bjellene på oksene ringler sin monotone melodi. Bøndene med et lang kjepp i hendene er kledd i lendeklede, og bruker et språk jeg tror bare oksene kan forstå.

 

Det er godt å ha slike fredelige, dagligdagse scener på netthinnen, for det er nok av grusomme ting å se og høre ellers. Jeg vil fortelle deg om en svært ubehagelig opplevelse jeg hadde for noen uker siden. Det var rundt midnatt jeg våknet av at hundene gjødde. Jeg kunne høre at noen nærmet seg huset vårt, og jeg ble veldig redd. Jeg svettet og visste ikke hva jeg skulle gjøre, eller hvor jeg skulle gjemme meg. Så hørte jeg at naboen vår begynte å skrike. Det var tydelig at noe skjedde i nabohuset, men ingen av oss turte å gå ut for å se hva som stod på selv om vi hadde lyst til å være modige. Når det er portforbud er det jo ikke lov å gå ut. Gjør du det, vet du ikke om du kommer levende fra det. I en hel time kunne vi høre rop om hjelp, andre stemmer som gav ordrer og føtter som løp til og fra. Lyden av ambulansesirener blandet seg også etter hvert inn.

 

Da dagslyset kom, våget vi oss ut, og da så vi at naboen var blitt utsatt for et væpnet ran. En gjeng på 17 stykker hadde angrepet huset, og ingen hadde turt å hjelpe til selv om familien på tre hadde ropt og ropt. Alle tre hadde flere kutt, så det var blod overalt. De var også blitt slått i hodet og i brystet av gjengen som hadde vært beruset og svært voldelige. Fremdeles våkner jeg om nettene og synes jeg hører fottrinn utenfor huset. Jeg kan bare forestille meg hvordan nabofamilien har det når mørket kommer!

Det kan ta opptil to timer for en av de mange militærkonvoiene å passere på hovedveiene våre. Da stoppes all trafikk, enten du går, sykler eller kjører motorsykkel. Biler er det lite av da det er vanskelig å få bensin. Så er det bare å vente og vente til siste bil har passert. På hvert gatehjørne er det i tillegg sjekk–points og vi har derfor tatt i bruk mange nye snarveier for å prøve å unngå å bli heftet av alle disse hele tiden. Det er heller ikke lov å parkere i sentrum. Gjør du det, risikerer du å bli stående flere timer i den steikende sola uten vann for å forklare deg. Parkeringsproblemene gjør at det blir mindre handel, og flere kjøpmenn klager på dårlig omsetning. Om kvelden og natta hører du daglig artilleriilden i sør og øst.

 

Så å si hver kveld er hodet fullt av triste tanker, og en stiller seg spørsmål om hva som kan hende neste dag. Det er trist å tenke på at krigen har ødelagt alt det fine og flotte som tidligere kjennetegnet Jaffna-området. Kan noe av det tapte komme tilbake mens vi venter på fred?

Jeg tenker av og til tilbake på litteraturtimene mine på skolen og husker Samuel Becketts skuespill ”Mens vi venter på Godot” og den vakre beskrivelsen der av livets unyttighet.