COMTEC - en solskinnshistorie

COMTEC ble startet av FORUT så langt tilbake som i 1990. FORUT så dengang som nå at mange ungdommer trengte yrkesopplæring for å kunne brødfø seg og sin familie seinere i livet. - Det som startet med noen få kurs med få klasser, er i dag et stort og levende arbeidstreningssenter hvor mer enn 3000 ungdommer så langt har fått sjansen til å lære seg et yrke, forteller Prabhakar, daglig leder for senteret. - Vi har til enhver tid 350 elever på de ulike kursene vi tilbyr, forteller han, de fleste er knyttet til selve senteret her i Vavuniya by, men vi tilbyr også kurs på landsbygda rundt byen. Til dette har vi utviklet en mobil treningsenhet som har vist seg å være bra.

Samarbeidsprosjekt
I dag er COMTEC et samarbeidsprosjekt mellom flere internasjonale bistandsorganisasjoner og er selvfinansierende i og med at de tar imot ordrer både fra staten, private og frivillige organisasjoner. For øyeblikket lakkes stoler som skal brukes i kommunale skoler i området, og det produseres betongelementer som FORUT bruker i oppføringen av nye hus for krigsflyktninger som skal skal flyttes ut av flyktningeleirene. I produksjonen som skaper profitten til å drive senteret, er det 47 ansatte.

Tilbudene til opplæring spenner over et vidt felt. Her finner vi snekkerverksted, sveisetrening, bearbeiding og bruk av alluminium til butikkinnredning, muring og betongarbeid, dataopplæring og sømopplæring. Mange av dagens lærere er forøvrig av de første ungdommene som fikk opplæring ved senteret for 15 år siden.

Forretningside
I sømklassa hvor Selvarani er elev, er det engelsk på programmet da vi besøker senteret en formiddag. Klassa har en time engelsk hver dag, for det er viktig å kunne i tillegg til tamil som er hennes morsmål. Selvarani som måtte flykte fra hjemmet sitt på grunn av borgerkrigen i Sri Lanka, har i mange år bodd i en av flyktningeleirene i området. Nå har hun og familien fått sjansen til en ny start i en av de nye bosettingene utenfor byen, men skal dette bli vellykket må familien kunne skaffe seg inntekt. Selvarani har derfor sammen med fire andre klassekamerater en forretningsidé de håper å sette ut i livet. De vil starte sin egen systue og tilby sine tjenester til lokalbefolkningen. Men først må sømkurset gjennomføres!

Mange av elevene har lang vei å reise fram og tilbake hver dag for å komme seg til senteret. Enkelte bruker nesten 2 timer hver vei med buss, og i løpet av de seks månendene kursene varer, blir det svært mange timer som kunne blitt utnyttet på en bedre måte. I disse dager bygges det derfor et enkelt hybelhus på senteret hvor opptil 30 studenter kan bo mens treningsprogrammene gjennomføres.