Afrikanske totninger

De siste tre årene har Urbane Totninger gitt penger til FORUT, til sammen mer enn 300.000 kroner. FORUT har en rekke prosjekter i gang i dette landet og bygging av skoler og helsestasjoner er blant de største og viktigste. Som produsenter av Urbane Totninger var vi, Gustav og Paul, denne gangen invitert med av FORUT for å bli kjent med FORUT Sierra Leone, se en del av prosjektene med egne øyne og ikke minst åpne to av skolene vi har bidratt til at fins. Dette ble dager som er minner for livet.

 

Det tar tid å reise til Sierra Leone. Vi sto opp før klokka fire, dro til Gardermoen og møtte resten av følget. I totiden på natta, fire timer forsinket, steg vi ut og ble møtt av varme, fuktighet og en halvmåne, som var snudd 45 grader i forhold til hjemme. Bare for å understreke at her er det meste forskjellig fra Norge. Etter litt tjo og litt hei kom vi oss i et helikopter, videre i bil, og vips var vi fremme ved hotellet; Sierra Lighthouse, perfekt beliggende nær stranda, rønner og skur.

 

Det bor mer enn én million mennesker i Freetown, og 95 % av disse bor i det vi definerer som slum. Vi dro til FORUTs hovedkontor i Sierra Leone, fikk hilse på noen sentrale personer der, og fikk fyldig informasjon om alle prosjektene de jobber med. Vi ble veldig imponert over mengden prosjekter og fikk større forståelse for bredden og kompleksiteten i dette puslespillet. FORUT Sierra Leone har rundt tjue ansatte og i tillegg masse folk involvert i de ulike prosjektene. FORUT har også en viktig filosofi: At de hele tiden jobber MED de lokale menneskene. De bygger for eksempel ikke en skole til en landsby, men SAMMEN MED en landsby.

 

Kvart over sju en morgen var vi på farten, nå skulle vi langt ut i bushen! Vi ble sittende litt fast i trafikkaos inne i byen, men dette prøvde sjåføren virkelig å kjøre inn. Uttallige ganger var vi sikre på at barn eller hunder ville havne under bilen, men med unntak av en uheldig høne gikk det bra… Gustav hadde på dette tidspunktet pådratt seg det man på Toten kaller ”magasjau”, og tre timers biltur på en svært humpet vei var akkurat det han trengte. Nok om det.

 

Første besøk var Mobongisseh og en helsestasjon, som FORUT har satt opp. Her var det liv! Mengder med mødre og barn hadde møtt opp, og ettersom det kom fintfolk på besøk ble det liksågodt litt sang og dans. Årsaken til det store oppmøtet var poliovaksine, som denne dagen ble tilbudt beboerne, og dette visste de heldigvis å benytte seg av. Helsestasjonen, som etter norske forhold var helt utrolig primitiv, hadde gjort underverker med fødselsdødeligheten i området. Noe som virker logisk ettersom de fleste fødsler tidligere foregikk hjemme på jordgulvene i husene deres.

 

Så besøkte vi en skole til. Med en svært bestemt lærer som med spørsmålet ”Hva vil dere bli når der blir voksne? Doktor? Advokat?” fikk alle barna til å si de skulle bli advokater. Ingvar skjønte tegninga, og spurte om de ikke ville bli journalister? Og jo da, samtlige ville gjerne bli journalister også. Det ble også tid til litt lek og tøys med barna etterpå. At voksne, hvite folk ble med på leken var veldig populært, og alle hadde svært lyst til å få bli med på et bilde!

 

Siste post på programmet var Motonkoh og vårt første møte med et formelt ”high table”. Her ble vi plassert på pidestall sammen med sjefene for landsby, distrikt, fylke og gud vet hva, og alle ble presentert et par ganger og vi ble takket opp og i mente. Alt på en svært formell måte, men med en uformell tone. Årsaken var at det på dette stedet var opprettet en ”mikrofinansgruppe”, som var en mulighet for innbyggerne til å ta opp små lån, for å komme i gang med sin egen lille bedrift. Små steg for å gi Sierra Leone bedre mulighet til å stå stødig på egne ben.

 

Men vi kunne ikke bli lenge, vi måtte til Karaneh og en ny tilstelning å kaste glans over. Denne gang var det 48 fødselshjelpere, som hadde gått kurs og gjort seg fortjent til både vitnemål og ”delivery kit”, noe som så ut som en startpakke fra Ikea, men som var en basispakke med såpe, balje, gummihansker og annet som trengs for å ta i mot en baby. Dette var også en svært formell seanse, men med elementer svært langt unna kommunestyremøter på Toten; med en gang det ble en liten pause begynte nemlig damene å synge og danse. Dette tok innimellom helt av og denne opplevelsen ble veldig afrikansk, veldig eksotisk, intens og fantastisk.

 

Formiddagen på avreisedagen brukte vi til et evalueringsmøte og farvel med den dyktige staben til FORUT Sierra Leone. Vi besøkte både et marked og et kjøpesenter, der Maxwell, vår nye FORUT-venn, forsøkte å sette oss inn i prinsippene rundt pruting. Imidlertid syns jeg prisene med Maxwells hjelp ble så lave at jeg prøvde å presse dem litt opp igjen.

 

Vi rakk også nedom stranda, fikk tatt farvel med gutta der, og rakk også å bli litt solbrente før vi tok fatt på veien hjem. Ikke særlig mange kroner fattigere og utrolig mange opplevelser rikere.

 

Det føltes nyttig å koble ut vår vestlige, overflatiske verden en ukes tid. Lukte litt på verdens realiteter. Før vi igjen gikk amok i taxfreen i London på vei hjem… Riktignok har vi våre problemer i hverdagen vi også: Problemer med å finne riktig fjernkontroll, treg oppstart på datamaskinen eller vanvittige bensinpriser. Men sammenlignet med situasjonen til mange av dem vi møtte i Sierra Leone, blir man enda mer klar over hvor privilegert man faktisk er.

 

Uansett var det en skikkelig vitamininnsprøyting med sol, varme og fattige, men glade mennesker overalt. FORUT sier at bistandsarbeid kan være skikkelig feelgood, og det er et utsagn Urbane Totninger gjerne stiller seg bak. Kanskje vi kan bidra til ungdomsskoler i Sierre Leone etter hvert? Nå har vi sett behovet med egne øyne…